Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Mørkt, varmt og vakkert

De to veldig spennende og originale norske gruppene Chrome Hill og Ballrogg forteller oss på hvert sitt vis at de har mye nytt og flott å fortelle oss.

Her har vi med to band å gjøre som har gitt seg sjøl og oss god tid til å utvikle seg eller følge utviklinga til - for oss på den andre sida sin del da. Chrome Hill, med Roger Arntzen på bass, Asbjørn Lerheim på gitar og som komponist av musikken, Torstein Lofthus på trommer og Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, har eksistert i snart 20 år. Først levde bandet under navnet Damp og ga oss to skiver, men siden 2008 har de kun reagert på hvis de har blitt tiltalt som Chrome Hill. Fire skiver til har det blitt siden gang.

Besetninga har også vært svært stabil. Det eneste byttet er at Nymo erstatta Jørgen Munkeby i 2015. Sjøl om Lerheim som komponist har lagt mye av premissene her, så er Chrome Hill anno 2020 så definitivt en kollektiv affære.

Musikken er tøff, heftig og mørk - det virker som Lerheim har vært solid inspirert av stemninger fra univers som Twin Peaks, Tom Waits og ikke minst Japan, som bandet har gjesta en rekke ganger, og der kontrastene er til dels voldsomme.

De fire herrene, alle i sin aller best alder og med kollektive og individuelle egenskaper et solid stykke foran gjennomsnittet, skaper nydelige, spennende, melodiske og varme stemninger som sikkert er prega av den høyst spesielle tida vi lever i, avslutter med "Light" - det finnes sjølsagt både lys og håp der fremme og Chrome Hill byr på svært god trøst på veien dit.

Trioen Ballrogg er på sett og vis i slekt med Chrome Hill. De gir platene sine på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records og ikke minst så spiller Roger Arntzen bass i begge gruppene. Ballrogg, som så dagens lys i 2006 som duo med Arntzen og klarinettist- og bassklarinettist - på denne skiva i alle fall - Klaus Ellerhusen Holm, serverte først to skiver som duo. Deretter kom gitarist Ivar Grydeland med på laget og bidro på to skiver.

Nå har "vikaren" for Grydeland, den svenske gitaristen David Stackenäs, som trakterer både akustisk og elektrisk gitar, overtatt på permanent basis og er så avgjort med på å sette sitt bumerke på Ballroggs femte utgivelse.

Americana i kammertapning er en betegnelse som har blitt benytta på Ballroggs uttrykk. For meg er det en ganske presis definisjon og sjøl om trioen låter ganske annerledes nå, så befinner den seg likevel i den typen landskap.

Tidligere har Ellerhusen Holm skrevet all musikken for Ballrogg, men nå har Stackenäs ansvaret for fem av de åtte låtene - Ellerhusen Holm for de tre siste. Instrumenteringa sier det aller meste om at lydbildet er noe helt for seg sjøl - i mine ører er det så vakkert og skjørt at jeg av og til nesten er redd for at vasen skal sprekke - skjønner du?

De tre fører elegante, meningsfulle og høyst personlige samtaler som det er en sann glede å bli invitert inn i som lytter. Ballrogg har alltid vært et eget lite fyrtårn på musikkens hav. Måtte de fortsette å være det i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Reklame

Dette påskeegget er nesten for godt til å være sant