Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Uendelig vakkert

Hvor var du da-spørsmålet dukker opp fra tid til annen. Spesielt når det gjelder unike opplevelser. Jeg var der da Egil Kapstad spilte sin solo-konsert i Molde. Og heldigvis får både jeg og alle som vil muligheten til å oppleve den nok en gang. Denne opplevelsen både var og er nemlig unik.

For oss som har levd ei stund, så har det vært et faktum i flere tiår at pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Egil Kapstad (1940-2017) har vært en jazzens store lyrikere - uansett hvilken målestokk man benytter. Hvorfor Kapstad aldri fikk det store internasjonale gjennombruddet er for meg komplett ubegripelig, men trøsten får være at vi fikk nyte mye mer av Kapstads mesterskap her hjemme av den grunn.

Det å dykke ned i Kapstads klangverden er intet mindre enn en gave i seg sjøl. Den består av en harmonisk og rytmisk oversikt, en ro, et enormt følelsesregister iboende en skjønnhetssøken som han var ganske så aleine om og som manifesterte seg i ustanselig vakker og personlig musikk.

Av en eller annen grunn ønska den på egne vegne beskjedne Kapstad å spille ei alt for tilbaketrukket rolle. Derfor fikk vi sjelden, eller nærmere bestemt nesten aldri, oppleve han som solopianist. Derfor skal Moldejazz ha all mulig ære for at de inviterte Kapstad til å gjøre en av sine "hemmelige" konserter mutters aleine den 18. juli 1997. Vi som var der kommer aldri til å glemme det - verken pianospillet eller Kapstads varme måte å ta oss verbalt gjennom konserten på.

Etter at NRKs utrettelige kulturforsvarer Torstein Vegheim dukka ned i arkivene og starta et solid arkeologisk arbeid, fant han igjen denne konserten fra Molde i 1997 - en konsert som aldri blei sendt i sin helhet. Som jeg huska det på min personlige hardisk: det var og er en konsert for evigheten med en av våre største jazzmusikere gjennom alle tider.

Med et repertoar bestående av "The Peacocks" som åpningsnummer - Kapstad var en fugleelsker- og kjenner av rang - Bill Evans´- hans sjelsfrende - sjeldent spilte "Remembering the Rain", Ellington-klassikerene "In a Sentimental Mood" og "Things Ain´t What They Used to Be", Miles Davis/Bill Evans´ "Blue in Green", standardlåta "It Might as Well Be Spring", Monks ikoniske "´Round Midnight", "Basin Street Blues" samt komposisjoner av Bartok, Scriabin og Sparre Olsen - Kapstad var jo så mye mer enn en eminent jazzmusiker - han var enkelt og greit en stor musikant. Overgangen mellom hans egen "Epilog" og Bill Evans´"Epilogue" er også blant konsertens mange høydepunkt.

Egil Kapstad og musikken hans vil alltid være med oss. Han ga oss veldig mye så lenge han var her og med denne konserten, innspilt nesten på dagen 20 år før han la ned pianolokket for siste gang, blir lyrikeren over alle lyrikere i norsk jazz med oss videre på et nydelig vis. Takk Egil!

PS Dessuten er det å håpe at noen voksne vil sørge for at Trump nå får gjøre så lite skade som mulig før han frivillig eller ikke blir fulgt ut av Det hvite hus.

Reklame

Supertilbud: Nå kan du få gratis strøm til februar