La det være sagt med en gang: Elin Rosseland har vært - og er - en av mine favorittvokalister. Slik har det vært siden begynnelsen av 80-tallet i diverse konstellasjoner. Veldig ofte har det betydd at bassisten har vært Johannes Eick og det har åpenbart vært en helt spesiell kjemi mellom de to. På plate har vi blant annet møtt dem i bandet Fair Play og på trio enten med Christian Wallumrød eller Rob Waring.

Etter et alt for langt opphold av diverse årsaker er de nå endelig tilbake igjen. Rosseland som, i tillegg til å bruke si unike stemme både med og uten ord, også benytter tangenter og prosesserer stemma si på et smakfullt vis og Eick som, i tillegg til sin seks strengers bass, også live looper seg sjøl, har skapt små og usedvanlige landskap som forteller oss at kjemien fortsatt er på plass også rundt 40 år etter at de møttes. Eller kanskje akkurat derfor.

Kombinasjonen mellom seks strengers bass, ofte med bue, og Rosselands lyse sopran skaper stemninger, spenninger og klangbilder som jeg umiddelbart og i stadig større grad blir fascinert av. De to har skrevet sju sanger hver og de vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl, den andre og oss.

Musikken er åpen, søkende, fri, melodisk - den er noe helt for seg sjøl. Elin Rosseland og Johannes Eick har nok en gang funnet fram til kjernen. Endelig - og takk.

"Gold" utgis foreløpig kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Rosseland - Johannes Eick

Gold

Curling Legs