Erlend Apneseth (32) er en mesterspelemann fra Jølster i Vestland - jeg må innrømme at det er vanskelig å skrive Vestland - som jeg/vi har hatt gleden av å møte i flere konstellasjoner det siste tiåret. Fellesnevneren er at det er alltid like spennende og ikke minst givende.

Ofte har møtene vært med hans medsammensvorne i trioen hans, perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde og gitaristen Stephan Meidell, og de tre har tatt oss med til steder ingen av oss har besøkt tidligere i grenseland der folkemusikk har møtt jazz, impro og en rekke andre herligheter.

Musikken de tre har skapt har hele tida vært av typen sitte lengst fram på stolsetet med alle sanser skjerpa slik at man ikke skulle gå glipp av noe som helst. Slik er det så definitivt fortsatt sjøl om Apneseth møter oss aleine - eller gjør han det?

Innspillinga er gjort i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo i august 2020 og i april i fjor. Det er et rom med vanvittig flott etterklang og du verden som Apneseth bokstavelig talt vet å spille på den. Bortsett fra en slått etter Sigurd Eldegard, så har Apneseth skrevet all musikken sjøl. Han skaper en klangverden som er så personlig og så vakker at det er bare å dykke ned i den og bli der værende.

Musikken og uttrykket er så atmosfærisk og så inderlig at det gjør ondtgodt og når så Hegg-Lunde og Meidell har bidratt på miks- og produksjonssida med sin fingerspitzgefühl og små effekter som gjør særpreget enda tydeligere, så skal de så absolutt æres for sine bidrag.

Erlend Apneseth har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk. Nydelig, flott og sterkt.