Når man heter Nyhus til etternavn og har en far som heter Sven, sjølveste folkemusikkbautaen, så lå det kanskje i korta fra barnsbein av hvor ferden skulle gå. Om det var fele fra starten, slik som opphavet, vet jeg ikke, men nå er i alle fall datter Ingfrid en mer enn habil pianist.

Dette er mitt første møte med Breie Nyhus. Musikken er hennes, men basert på slåtter fra Setesdal og den er spilt inn i Sofienberg kirke i Oslo i april i år.

I løpet av vel 37 minutter på en blå vinyl og via fire slåtter skaper Breie Nyhus et klangrike som er så vakkert, så inderlig og så personlig som vel mulig.

Breie Nyhus utnytter akustikken i kirkerommet på et strålende vis. Med sitt folkemusikkfundament og med klare impulser fra både klassisk- og samtidsmusikk og jazz, har Breie Nyhus skapt et tonespråk og et uttrykk hun er helt aleine om.

Det tok sin tid før Ingfrid Breie Nyhus sitt univers åpenbarte seg for meg. Jeg lover å følge det nøye i tida som kommer.