Jeg måtte slå opp i arkivet for å lese min egen anmeldelse av konserten for Romsdals Budstikke dagen etter premieren på Mollestads særs ambisiøse verk denne vakre kvelden i like vakre Molde. Jeg kunne raskt slå fast at jeg er usedvanlig enig med meg sjøl. Det låt fantastisk den gangen i liveversjon og det låter minst like bra denne gangen unnfanga i smått legendariske Athletic Sound i Halden i oktober i fjor.

Jeg har vært så heldig å få følge Mollestads karriere mer eller mindre fra starten og den utviklinga hun har stått for siden hun blei tildelt talentprisen under Moldejazz i 2009 og fram til hun nå skal være Artist in Residence under Moldejazz i 2023, er intet mindre enn formidabel. Bestillingsverket "Maternity Beat", skapt av tobarnsmora Hedvig Mollestad (40) midt under pandemien og innspilt også før verden hadde åpna skikkelig opp igjen, er intet mindre enn et verk for evigheten og som et stort publikum hvor som helst på Tellus bør få anledning til å oppleve.

"Maternity Beat" er av typen verk som har det meste i seg. Det er voldsomt, det er nedpå, det er melodisk, det er rocka, det er fritt, det er åpent, det er tatt i bruk enorme dynamiske virkemidler - det er enkelt og greit jævlig tøft i godt og vel 63 minutter.

Gitaristen Hedvig Mollestad har skjemt oss bort i en årrekke allerede og fortsetter å bekrefte den delen av seg sjøl. Her imponerer komponisten og arrangøren i minst like stor grad og riffmesteren er sjølsagt noe veldig på plass også denne gangen.

Når hun så har håndplukka Ingebjørg Loe Bjørnstad (vokal), Ellen Brekken (bass), Thomas Johansson (trompet), Trine Knutsen (fløyter), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lofthus (trommer), Martin Myhre Olsen (sopran-, alt- og barytonsaksofon), Mai Elise Solberg (vokal), Ståle Storløkken (tangenter), Ingvald André Vassbø (perkusjon), Adrian Løseth Waade (fiolin) pluss Erlend Skomsvoll som dirigent for herligheten, så er alt i de beste hender og hoder - du verden som de har skjønt Mollestads intensjoner og tilført "Maternity Beat" alt både Mollestad og vi kunne ønske oss.

Bedre oppspill til det som skal skje under neste års Moldejazz er faktisk vanskelig å tenke seg. Hedvig Mollestad har tatt et megasteg i retning verdensherredømme med dette verket. Forventningenes bue blir spent veldig nå, men jeg er ikke i den minste tvil om at Hedvig Mollestad kommer til å leve opp til dem.

PS For dere som kanskje stusser aldri så lite over tittelen Årre steikande de, så er forklaringa som følger: I Mollestads hjemby Ålesund er det et kraftuttrykk når man virkelig setter pris på noe.