Til tross for at Mathias Eick "bare" er 42 år, så har han vist seg frem i rundt 30 av dem. Med et usedvanlig musikalsk hjem som base der det fløt av instrumenter, fortalte Eick på nasjonalt fargefjernsyn før han blei tenåring at her lå det et helt spesielt jazztalent på lur.

Siden den gang har han på en rekke meldeposter informert oss om at talentet har vært under stadig utvikling og ikke minst via hans fem ECM-innspillinger, en sjølsagt milepæl i Eicks karriere, har bekreftelsene kommet med sterke og jevne mellomrom.

Jeg var så heldig å få med meg releasekonserten til Eick og hans fem edsvorne menn: Stian Carstensen på pedal steel-gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Helge Andreas Norbakken på trommer og perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin - det er det jeg kaller et superlag - for ei uke siden. Det mer enn fortalte meg at Eick har tatt nok et steg i retning seg sjøl.

Samtidig som det er utvikling i Eicks uttrykk, så er det samtidig noe forutsigbart over musikken og låtene hans. Det er fortsatt vakkert, melodisk, søkende, melankolsk og utfordrende på et vis Eick har skjemt oss bort med i mange av sine 42 år - ikke minst siden ECM-debuten med "The Door" i 2008.

Mathias Eick er og har ei stemme som snakker til mange hvor det enn er på kloden. Han gjør det i enda større gard nå etter sjøsettinga av "When We Leave".

PS på den digitale utgivelsen får vi også ei ekstralåt der Eick resiterer et Lars Saabye Christensen-dikt. Annerledes og fint.