Jeg bryter sammen i noe som likner på krampegråt og tilstår at min kunnskap om elbassisten og sangeren Alune Wade (44) fra Senegal ikke var voldsom før "Sultan" inntok heimen. Jeg har derimot stor tiltro til musikanter som Salif Keita, Bobby McFerrin, Joe Zawinul, Bela Fleck og Gregory Porter og når alle disse opp gjennom åra har benytta seg av Wades tjenester, så hadde jeg rimelig grei tiltro til at dette hadde potensial til å være saker.

Heftige saker skulle det faktisk vise seg å være. Wade, som er bosatt i smeltedigelen Paris, har skapt musikk som har usedvanlig mange ingredienser i seg - ingredienser som sikkert finnes i større omfang i Paris enn kanskje noe annet sted på Tellus.

Wades afrikanske røtter ligger som et fundament under det meste som skjer på "Sultan". Når han så tilsetter krydder fra jazz, hip hop, rock og andre herligheter fra blant annet Midt-Østen, så blir det noe som likner på ei himmelsk blanding.

Wade er en elbassist av en eller annens nåde og det synges/rappes på "afrikansk", engelsk, fransk og kanskje andre tungemål også. Det groooooves noe infernalsk hele veien og han omgir seg med strålende musikanter fra Paris´ stjernehimmel med rytmeseksjoner i verdensklasse og en rekke blåsere som også hører hjemme helt der oppe.

Til Oslo kommer han med et sjumannsband der de aller fleste også bidrar på "Sultan" i større eller mindre grad. Noe forteller meg at det kommer til å koke i området rundt Soria Moria fredag den 11. november.