Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Herlig og ekte New York-jazz

Martin Wind er en tysk bassist og bandleder som inntok New York for 25 år siden og som har blitt værende. Det trives tydeligvis både han og New York godt med.

"If you can make it there, you can make it anywhere", heter det i teksten til "New York, New York" som avslutter denne plata. Det passer utmerka på den 53 år gamle Martin Wind fra Flensburg i Tyskland. På seinsommeren 1996 satte han seg på flyet til The Big Apple med en bass og ikke plagsomt mye bagasje. Han skulle studere musikk og sjekke ut scena - det førte altså til at han har blitt værende. Det er bare de beste som kommer gjennom New York-nåløyet.

Før Wind satte kursen over fjorden, hadde han allerede møtt pianisten Bill Mays på North Sea Jazzfestival i Rotterdam og Mays skjønte raskt at her var det talent utenom det vanlige som burde få bryne seg på seg på New York-miljøet. De holdt kontakten og dagen etter ankomsten til NY, inviterte Mays og frue den nyankomne ut på middag. Med var også en kollega av fruen. Wind og kollegaen "traff" hverandre noe voldsomt og er fortsatt lykkelig gift og har fått tre barn.

Det at Martin Wind blant mye annet har jobba titt og ofte i Vanguard Jazz Orchestra på ikoniske Village Vanguard , er den beste indikasjonen på at han er akseptert i det ypperste sjiktet i jazzhovedstaden. Med denne markeringa av hans 25 år over there så er ikke det vanskelig å forstå.

Sammen med tre av de musikantene og vennene Wind har tilbragt mest tid sammen med i denne perioden, den utrolige multiinstrumentalisten Scott Robinson på tenor- og bass-saksofon, klarinett og trompet - han er også i besittelse av blant annet en kontrabass-saksofon om det skulle være behov for det -, trommeslageren Matt Wilson og sjølsagt Bill Mays, så serveres det straight Jazz-musikk med stor J med røtter i hardbopen og tilliggende herligheter.

Her blir vi servert NY-minner som Thad Jones´ "Mean What You Say", "There´s a Boat that´s Leaving Soon for New York" og "New York, New York" på duo med Wilson. Ellers er det mye flott originalmateriale både i ballade- og uptempo og alle fire hører så voldsomt hjemme i dette landskapet. Wind har skapt en stor og varm tone i bassen sin, Mays og Wilson er melodiske og lyttende empatikere fra øverste hylle og Robinson imponerer voldsomt både som saksofonist og trompetist - en kombinasjon jeg ikke tror jeg har hørt siden Ira Sullivans velmaktsdager.

Martin Wind har så definitivt made it there!