Helt siden 60-tallet har alt- og tenorsaksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd (84) vært en musikalsk veiviser av sjeldent kaliber. Musikken hans har alltid vært unik og hans evne til å oppdage nye, store talenter og løfte dem frem har vært av samme klasse.

Da han stod på scena i Molde Kino i 1966 var det sammen med de totalt ukjente unggutta Jack DeJohnette på trommer og Keith Jarrett på piano og da han etter noen år i indre eksil blei lokka tilbake til aktiv musisering på 90-tallet, så var det den lille giganten Michel Petrucciani som var ansvarlig for det.

Siden den gang har Lloyd vært svært aktiv både i platestudio og på veien og i løpet av fjoråret viste han oss tre flotte sider av seg sjøl - sjølsagt sammen med tre forskjellige trioer.

I Molde i fjor sommer møtte Lloyd oss med en kvartett med blant andre maestro Bill Frisell på gitar. Han er også en viktig bestanddel av trioen sammen med sin mer eller mindre faste bassist Thomas Morgan. Tre Lloyd-låter, Billy Strayhorns "Blood Count" og latinballaden "Ay Amor" innspilt live i Elizabeth Huth Coates Chapel - derav tittelen - i San Antonio i Texas, gir oss rundt 40 minutter med intim balladekunst slik bare de aller fremste kan frembringe.

"Alle" vil sjølsagt spille med Lloyd og han er åpenbart ikke vanskelig å be sjøl heller. Han vil utfordre og den ustanselig nysgjerrige Lloyd vil også utfordres.

Han benytta blant annet nedstenginga under pandemien til en konsert i sitt eget nabolag, nemlig i Lobero Theatre i Santa Barbara i California. Med seg til å tolke fire originalkomposisjoner hadde han to fremragende jazzsønner, pianisten Gerald Clayton - sønn av bassisten John Clayton, og gitaristen Anthony Wilson - sønn av storbandlederen Gerald Wilson, og nok en gang er det kammerjazz i et neddempa leie, men helt forskjellig fra Frisell/Morgan-konserten vi får høre. Piano i stedet for bass sørger jo for et helt annet uttrykk, men minst like spennende.

Trippelfesten blir avslutta med en helt annen trio og helt annet musikalsk univers. Den indiske mestertablaisten, perkusjonisten og vokalisten Zakir Hussain og den nye store gitarstjerna Julian Lage, dykker ned i et repertoar som består av både Hussain- og Lloyd-komposisjoner.

Innspillinga er gjort under Healdsburg Jazz Festival i California og er av Hussain-årsaker mye mer eksotisk enn de to andre. Lloyd spiller også det balkanske klarinett-liknende instrumentet tárogató og marakas og Lage forteller oss ustanselig hvorfor han er på vei til gitartoppen med sin vakre og høyst personlige tone.

Charles Lloyd har med disse tre triobudskapene nok en gang bekrefta at han er en visjonær og ei høyst personlig stemme med masse energi og store doser livsbejaenhet og personlighet. Charles Lloyd er en gigant.

PS Tre strålende coverheftetekster fra den langt framskredne engelske jazzjournalisten Stuart Nicholson skader heller ikke.