I sitt år nummer 60 her på Tellus har altså Seglem klart mesterstykket å gi ut 40 skiver. Nå skal jeg ikke skryte av å ha fått med meg alle, men rimelig mange av dem har vederfaret mitt sinn og sanseapparat og jeg har absolutt ingen problemer med å slå fast at Seglem, Årdalstangens store sønn, er en visjonær som har tråkka opp sin egen musikalske sti, vært tro mot den og som stadig har forlenga den.

Med denne utgivelsen, som kun blir utgitt på vinyl og i et eksklusivt antall av 200, får vi stifte bekjentskap med hva Seglem har bedrevet de tre siste åra. Sjøl om han fortsatt befinner seg i et landskap der jazz møter norsk folkemusikk møter verdensmusikk, så har han ved dette veiskillet gått enda flere steg i retning seg sjøl og det helt unike som alle jazzmusikere ustoppelig er på leit etter.

På noen av spora er det hans faste våpendragere som hardingfelespiller Håkon Høgemo, tangentist Andreas Ulvo og trommeslager Kåre Opheim som er med å male landskapene, mens en rekke nye og spennende navn og stemmer dukker opp andre steder og gir musikken andre farger og klanger.

Om Seglem møter oss med tenorsaksofon eller bukkehorn, så er det hans umiskjennelige stemme som rører ved noe langt der inne. Musikken til Karl Seglem er nemlig så inderlig, ekte og ærlig at den gjør noe med oss.