13. november 2019 var en begivenhetsrik dag på Dokkhuset i Trondheim. Den fine konsertscena ved Nidelvens bredd var nemlig vertskap for den eminente pianisten Espen Berg (39), hans usedvanlige fantasi og et flygel. Det har ført til nesten 90 minutter med totalt improvisert musikk som har alt i seg til å gå inn i den norske jazzhistoria - og mye mulig vel så det - som noe av det heftigste og mest betydningsfulle som har blitt skapt av solopiano-musikk på svært, svært lenge.

Uansett hvor Berg har dukka opp det siste tiåret, fra solo, via trio til storband og sammen med en rekke andre artister, så har jeg blitt storligen imponert over hans uttrykksfullhet, hans melodiske åre, hans dynamiske repertoar, hans teknikk og hans unike bumerke på alt han gjør.

Med disse knappe 90 minuttene, delt opp i ti "låter", har Berg tatt oss med til et nytt nivå. Jeg ber ikke om unnskyldning for å nevne min store favoritt Keith Jarrett - det er nemlig den aller største, som dessverre ikke er i stand til å spille lenger - som renner meg i hu når Espen Berg briljerer på alle slags vis denne gangen.

Det er nesten ikke til å tro at dette er totalt fritt improvisert - det aller meste låter som gjennomkomponerte saker som blir utbrodert på Bergs unike vis. Det er melodisk, det er virtuost, det er følsomt, det er en fest fra start til mål som publikum tydeligvis satte stor pris på.

Espen Berg er en mesterpianist som hører hjemme der oppe sammen med de aller største. Voldsomme ord? Ja, men slik er det bare. Gi "The Trondheim Concert" - et modig navn med Jarretts "The Köln Concert" i bakhodet - en lytt eller ti og du vil forhåpentligvis skjønne hvorfor jeg mener det.