Jeg måtte dykke langt ned i underbevisstheten og i cd-bunka for å slå fast at Katharina Webers og mine veier har krysset hverandre også ved en tidligere anledning. Sjøl om hun har jobba både med Fred Frith og Barry Guy, og spilt inn plater med begge, så var det som solopianist jeg møtte henne forrige gang også.

I 2007 inntok "Woven Time" og Katharina Weber (63) heimen og fortalte meg umiddelbart at hun hadde noe helt eget å melde. Jeg skal ikke skryte på meg at den 15 år gamle innspillinga har blitt spilt i tide og utide siden den gang, men denne påminnelsen om Webers unike uttrykk har fått den opp til overflata igjen.

Helt siden slutten av 80-tallet har Weber blitt inspirert av, lytta mye på og blitt kjent med den ungarske komponisten og pianisten György Kurtág og hans kone Márta, som gikk bort i 2019 og som denne plata har blitt en slags hyllest til.

Åpningssporet og sluttsporet er skrevet av Kurtág - de 17 andre stykkene av Weber. De er til dels veldig korte og oppleves som små betraktninger - små dikt.

Weber skaper en klangverden som er helt hennes egen og det er masse luft og rom i uttrykket hennes. Hva som er skrevet og hva som er fritt improvisert er jeg usikker på. Dessuten bryr jeg meg ikke noe særlig om det heller. Jeg er mye mer opptatt av hva Katharina Weber har å fortelle meg og det er ikke reint lite.

Katharina Weber beveger seg sømløst i et landskap som henter inspirasjon fra impro, jazz, klassisk og samtidsmusikk og skaper noe som er hennes helt eget og totalt unike uttrykk.