De som har fulgt spesielt godt med på den "nye" New York-jazzen har muligens fått med seg navnet og bass-spillet til Rick Rosato (34) sammen med bandledere som Joel Ross, Dayna Stephens og Immanuel Wilkins. Vi snakker med andre ord om noen av de ledende fremadstormende stemmene i moderne amerikansk jazz og med "Homage" i ørene så er det lett å forstå at Rosato har blitt en ettertrakta bassør.

I løpet av pandemien blei det, som for alle musikere, mye aleinetid også for Rosato. Den benytta han åpenbart på et veldig bra vis og tok en tur tilbake til sin egen musikalske fortid og blei igjen oppmerksom på hvor mye blues hadde betydd og fortsatt betyr for han.

Med sin varme, flotte og store tone i bassen inviterer han oss inn i sitt univers, helt aleine, med åtte låter som utgangspunkt. Ingen passerer fireminuttersgrensa - Rosato sier det han har på hjertet uten å skli ut i "tørrprat".

Det mest overraskende her er låtvalget. Etter at han åpner med sin egen tittellåt, så får vi tre Skip James-låter, en av Muddy Waters og en av Mississippi John Hurt pluss Thelonious Monks "Crepuscule with Nellie" og Elvin Jones´ "Elvin´s Guitar Blues"!!!! Et spesielt låtvalg av en en jazzmann kan man trygt si og den sistnevnte Elvin-låta så jeg definitivt ikke komme!

Rick Rosato er avgjort ei bass-stemme som bør følges med argusører i åra som kommer - "Homage" er en særdeles flott debut.