Jeg har hatt gleden av å følge mange av stega til den fremragende pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer (49) på nært hold. Helt siden spilte på den minste scena under Moldejazz sammen på duo med Rudresh Mahantappa i 2007 via trioen med Stephan Crump og Marcus Gilmore i 2015 til han kom tilbake til Molde i 2017 som Artist in Residence. Det var også flere interessante møter både live og på plate mellom disse stoppestedene.

Nå er det hans sjuende utgivelse på ECM, den andre på trio og den første med denne besetninga, det skal handle om. Sammen med bassist Linda May Han Oh, som mange blant annet har møtt sammen med Pat Metheny, og trommeslagere Tyshawn Sorey, som spilte en uforglemmelig duett med Paal Nilssen-Love, også det i Molde, forteller Iyer oss at han er i ferd med å etablere en ny trio-standard.

Med et repertoar som i stor grad består av Iyer-materiale han har skapt de seineste 20 åra, samt Geri Allens "Drummer´s Song" og en unik versjon av klassikeren "Night and Day", får jeg tanker som sier meg at dette er en forlengelse av Bill Evans´ trio-estetikk, men på et helt eget vis. Her er det trioen som gjelder - der de tre glir inn og ut av hverandres meldinger på et sømløst vis.

Dette oppleves mer som eleverte samtaler mellom tre likeverdige partnere enn som noe solist-komp-opplegg. Hvor soliene starter og slutter er ikke så lett å begripe og viktig er det heller ikke. Det er en dynamikk og en flyt i disse samtalene som gjør dem til noe helt spesielt. Til en sjelden og varig opplevelse vil jeg tro. Slik kjennes det i alle fall.