Bassøren Terje Gewelt (62) har vært ei viktig og flott stemme i norsk jazzliv i mange tiår. Nesten uansett sjanger har Gewelt, både på den store akustiske fela eller på elbass, vist en tilstedeværelse og en smakssans som har løfta alle konstellasjoner han har vært en del av, det være seg sammen med Karin Krog, Billy Cobham, Tommy Smith eller med Egil Kapstad.

Gewelt, opprinnelig fra Larvik, har etter mange år i Oslo slått seg ned i Hallingdalen. Om det er for å finne den store ro som hovedstaden ikke så ofte byr på, vet jeg ikke. Hvis dette musikalske møtet er en indikasjon på at han har foretrukket mer landlige omgivelser, så er det i alle fall et svært vellykka valg.

Gewelt har skrevet 11 låter som alle har henta inspirasjon fra timene mellom solnedgang og soloppgang. Timene da roen senker seg og tankene kan gis ekstra luft. Og du verden for noen fine utgangspunkt for tankeflukt Gewelt har skapt.

Sammen med Voldas store pianosønn Erlend Slettevoll, som også fargelegger med ymse elektriske tangentinstrumenter her, og en av de mest særprega sopransaksofonistene på Tellus, John Surman, som også spiller bassklarinett og såkalt bass recorder her, har Gewelt skapt unike stemninger i dette trommeløse universet.

Her møtes tre instrumentalister av meget høy byrd og med enorme lytte-egenskaper. Det har ført til vakker, søkende og inderlig kammerjazz som det bare er å flyte med i og drømme seg bort med.