Jeg kjenner Mark Lockheart (61) fra det legendariske storbandet Loose Tubes som Django Bates tok initiativet til på begynnelsen av 80-tallet. Seinere har jeg møtt han i trioen Malija sammen med bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble gjennom utgivelsen "The Day I Had Everything" fra 2015 også det på Edition Records pluss noen møter med Polar Bear.

Uansett har jeg åpenbart tilbragt alt for lite tid sammen med Lockheart og hans musikk. Han har blitt kåra til årets jazzmusiker på fotballøya i 2010, han har altså spilt i det spennende bandet Polar Bear og han har vært i studio på plater med Radiohead, Prefab Sprout og Stereolab, for å nevne noe Lockheart har bidratt til og med.

Ti av de tolv låtene er skrevet av Lockheart mens de to siste er kollektivt unnfanga. Lockheart har både hatt sine tre unge medsammensvorne og muligens noen drømmer i bakhodet da musikken så dagens lys - musikk som Lockheart mener er både uforutsigbar og overraskende. Det er det ikke vanskelig å være enig med han i.

Når han har kalt inn noen av Elizabeths beste herrer fra en generasjon yngre enn han sjøl, nemlig tangentør Elliot Galvin, som vi kjenner fra Dinosaur og Elliot Galvin Trio, bassgitarist Tom Herbert fra band som Polar Bear og The Invisible, og trommeslager Dave Smith, som blant annet har jobba mye med Robert Plant, og samtidig har drømt at John Zorn, Burt Bacharach, Duke Ellington og Kraftwerk - hvilken miks - var inspirasjonskilder, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at dette brygget har blitt noe helt for seg sjøl.

Det har altså tatt si tid før jeg har fått stifta skikkelig bekjentskap med Mark Lockheart og hans musikalske univers. Det var virkelig på høy tid at det skjedde nå.