Jeg veit jeg er bortskjemt - i alle fall når det gjelder tilgang på musikk fra alle verdens kanter - inkludert Sverige. En rekke artister og musikken deres hadde jeg garantert aldri blitt kjent med hadde det ikke vært for platepushere på diverse nivå fra de fleste verdenshjørner. Lovisa Jennervall hører hjemme i den kategorien.

Lovisa Jennervall (32) debuterer under eget navn med denne skiva. Det har blitt en usedvanlig moden og ikke minst modig debut som venn, kollega og produsent Isabella Lundgren har vært med å løfte frem.

I coverteksten forteller Jennervall/Lundgren om veien frem til ferdig plate. Den sier mye om det å være sårbar og at låtene har kommet opp til overflata gjennom smerte, sjølhat, knust hjerte, ødelagte røtter og separasjonsfrykt. Det sier det meste om at Jennervall har et levd liv å hente fra og du verden så flott og sterkt hun formidler akkurat det.

Med sin skjøre, vare, vakre, men ikke så omfangsrike stemme så er hun allerede nå en historieformidler av klasse. Om det er på engelsk, svensk, jo da knoppar bitter her også, eller ordløst, så når Jennervall frem med sin høyst personlige historier.

Med seg til å formidle disse sterke historiene, alle omkransa av vakre og fine melodier, har hun et fint og empatisk lag bestående av Ima Baeza Bilgin på piano, August Eriksson på bass og Magnus Jonasson på trommer samt Linnea Jonsson på trompet og Samuel Muntlin på tenorsaksofon, bassklarinett og trekkspill på noen av spora. De vet hvor Jennervall vil og gir henne akkurat det reisefølget hun kunne ønske seg.

Lovisa Jennervall debuterer på et sterkt og unikt vis. Jeg gleder meg allerede til neste musikalske veikryss.