Ornette Coleman (1930-2015), altsaksofonisten, trompeteren, fiolinisten, bandlederen, komponisten, visjonæren og retningsgiveren, var og er fortsatt et musikalsk ikon. Han er blant dem stadig nye generasjoner griper fatt i og som de heldigvis aldri blir ferdig med. Det harmolodiske frijazzuniverset han skapte fra slutten av 50-tallet har vært svært viktig for "alle" med søkende sanser i tiåra som har dukka opp siden den gang.

Grunnlaget for Colemans visjoner blei lagt før disse innspillingene blei gjort. Her er årene fra 1965 til 1968 sentrale og det er uten unntak en Coleman i storform vi møter i diverse konstellasjoner.

Først ut er to plater fra de legendariske konsertene på Gyllene Cirkeln i Stockholm i 1965. Sammen med bassisten David Izenson og trommeslageren Charles Mofett ga Ornette svenskene et sjokk som har satt spor som heldigvis ikke har latt seg utslette. Trioen ga publiken melodisk frijazz uten akkordinstrument - vi snakker grensesprengende musikk på den tida.

"The Empty Foxhole" blei spilt inn året etter i Van Gelder Studios i New Jersey og Ornette - han er en av dem vi har lov å være på fornavn med - omga seg med en ny trio. Hans 10 år gamle sønn, Ornette Denardo Coleman, som spilte med sin far til og fra resten av hans liv, er trommeslageren og Charlie Haden er nok en gang bassisten - som han også var på slutten av 50-tallet. Jeg vil strekke meg til å si at trommespillet er interessant - Hadens bidrag er nok en gang gigantisk.

Året etter var Ornette tilbake hos Rudy Van Gelder, men nå med en kvintett bestående av Billy Higgins på trommer, Scott Holt på bass, Lamont Johnson på piano og Jackie McLean på altsaksofon. Ornette spilte utelukkende trompet på "New and Old Gospel" og det hele låter sjølsagt totalt annerledes enn de foregående trioene uten piano.

"New York Is Now!" blei spilt inn i 1968 og her har Ornette med seg Coltrane-kompet Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer samt Dewey Redman på tenorsaksofon. Nok ei ny besetning og ei ny "vridning" av budskapet til mesteren.

Siste runde i boksen består av nok en utgivelse med den samme kvartetten, "Love Call". Den er spilt inn kort tid etter "New York Is Now!" og forteller oss om en Ornette som har blitt en mye mjukere utgave av seg sjøl enn den vi møtte rundt 10 år tidligere, men stadig like kompromissløs og søkende

Det meste av dette materialet er kjent fra før, men samla i denne Blue Note-boksen blir det uansett et helt spesielt tidsbilde av en visjonær, et ikon, en stilskaper.