Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5The French Connection

Helt siden New Orleans blei unnfanga, har forbindelsen med Frankrike vært sterk og tydelig. New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Adonis Rose og med den strålende vokalisten Cyrille Aimée bekrefter det på et flott vis.

"The French Connection" var en film fra begynnelsen av 70-tallet som fikk tittelen "Brennpunkt New York" på norsk. Den engelske tittelen kunne så avgjort passa godt på de historiske, kulturelle og ikke minst musikalske forbindelsene mellom Frankrike og jazzens fødeby New Orleans også.

For noen år siden flytta Cyrille Aimée (37) fra New York til New Orleans. Den framifrå franske vokalisten er imidlertid født og oppvokst i en liten by der stringswing-musikken og Django Reinhardt-ånden var sterkt gjeldende og falt svært tidlig i jazzgryta etter at hun sneik seg ut om kvelden/natta for å henge med jazzfolka.

Etter at at ferden gikk til NO i 2017, etter over ti år i New York, har Aimée tatt stadig nye steg sjøl om hun allerede var en etablert artist på den store scena over store deler av kloden. Jeg ser ikke bort fra at hun fant en rekke nye forbindelseslinjer etter at hun flytta på seg og dette samarbeidet med en av byens stoltheter tyder i alle fall på det.

Aimée tok kontakt med den trommespillende sjefen for NOJO, Adonis Rose, og ideen om å lage et album med musikk med røtter både i Frankrike og New Orleans blei raskt født.

Med et repertoar med alt fra Sidney Bechets tittellåt til Michel Legrands "What Are You Doing the Rest of Your Life" og Django Reinhardst "Si Tu Savais" - alle med tekst på fransk -, Fats Dominos "I Don´t Hurt Anymore", "Crazy He Calls Me", Jelly Roll Mortons "Get the Bucket" og Aimées egen "Down", blir vi tatt med på ei rundreise i New Orleans-musikken og mange av dens avskygninger.

Arrangementene er ikke av den spektakulære og nyskapende sorten - de står heller frem med en respekt for Melodien med stor M og kulturen og tradisjonen de kommer fra. Storbandet er veldig bra både kollektivt og solistisk uten at det er kjente navn for de fleste av oss som trer fram.

Når så Cyrille Aimée nok en gang forteller oss at hun er en av de beste tradisjonsformidlerne jazzen er besjela med nå til dags, så har "Petite Fleur" blitt akkurat den lykkepillen jeg er ganske sikker på at det er ment som.