Det har kanskje vært slik lenge, men jeg opplever at det i stadig større grad er slik at sjangergrenser betyr stadig mindre der søkende - og finnende - musikanter befinner seg. New York-baserte Sarah Bernstein hører så avgjort hjemme i et slikt univers.

Dette er første gang jeg hører Bernstein som sjef. Tidligere har hun jobba med innovatører som Anthony Braxton, Tomeka Reid, Adam Rudolph og Yusef Lateef. Da bør det uansett ikke komme som noen stor overraskelse at at det er en musikant som liker utfordringer vi har med å gjøre.

Bernstein, opprinnelig fra San Francisco, har "alltid" vært nysgjerrig på alt: kammermusikk, jazz, rock og impro, popmusikk og poesi.

Her har hun skrevet og arrangert musikk for en strykekvartett med likesinnede, bestående av Leonor Falcon på bratsj, Nick Jozwiak på cello og Sana Nagano på fiolin. Her møtes de i landskap som mikser strengt komponerte og arrangerte sekvenser og låter med impro - hvor det ene eller det andre starter og slutter er ikke så lett å få øre på, men så er det også det som gjør denne musikken så spennende og interessant.

Musikken er til tider usannsynlig vakker og like etter tøff, hard og aggressiv - som livet altså. Sarah Bernstein og hennes langt framskredne venner stortrives i dette universet - det gjør jeg også!