Susan Alcorn (67) har i løpet av de seineste åra markert seg i stadig større grad i moderne jazzlandskap sammen med blant andre Pauline Oliveros, Ingrid Laubrock, Joe McPhee, Ken Vandermark og Fred Frith. Noen av de heftigste navna på den amerikanske modernisme- og improscena med andre ord.

Det har hun gjort på et instrument som i stor grad forbindes med hawaii- og countrymusikk og det er i stor grad fra country- og popmusikken Alcorn opprinnelig kommer også.

Mye gjennom inspirasjon fra den musikalske filosofien til Oliveros åpna det seg stadig nye dører for Alcorn. Frijazz og samtidsmusikk blei viktige elementer og det var også på det viset hun kom i kontakt med miljøet og musikantene som jeg tidligere nevnte.

Sakte, men sikkert har også ønsket om å skape egen musikk med eget band vokst fram. Et uventa stipend førte til at den døra åpna seg og Alcorn ville gjerne ha med seg noen av sin beste musikalske venner samt en nykommer - for henne.

Det betyr et moderne kremlag bestående "nykommeren" Mark Feldman på fiolin, Michael Formanek på bass, Mary Halvorson på gitar og Ryan Sawyer på trommer. Bortsett fra sistnevnte, som er et nytt bekjentskap for meg, snakker vi her om noen av de mest toneangivende musikantene på den moderne USA-scena.

De kler de fem låtene til Alcorn, som har alt fra country, via samtidsmusikk og musi kk det swinger av til impro - og mye annet også - i seg, på et flott og empatisk vis. De fem trives åpenbart utmerka i hverandres selskap og skaper noen usedvanlig melodiske og noen ikke fullt så melodiske landskap, som de er helt aleine om med sin unike stemmer og en instrumentering vi ikke støter på hver dag for å si det forsiktig.

Susan Alcorn Quintet gir oss påfyll av noe som viser oss hvor stort og allsidig det fantastiske landet som Joe Biden nå skal prøve å få på beina igjen er. Vi ønsker både Alcorn og Biden all verdens lykke til.

PS Måtte Trump se til å komme seg ut på golfbanen permanent så snart som mulig.