Sarah Camille, som sikkert reagerer hvis noen føyer til Ramin Osmundsen også, har brukt sin 30 år her på Tellus på et svært godt vis. Hun har i alle fall tenkt gode og empatiske tanker og basert på "Vingeslag" så evner hun å formidle dem på et vis som går rett hjem til hjerter som er åpent for slikt. De bør det være mange av.

Sarah Camille vant Spellemannpris i barneplateklassen i fjor. Det mer enn antyder kvalitet og hennes debut på voksenfronten bekrefter det så tydelig som vel ønskelig. Det er svært sjelden jeg blir sittende så fjetret å lytte og lese tekstheftet - i alle hovedsak på norsk, men også litt fransk - og la meg varme av musikken som i dette tilfellet. Sarah Camille er nemlig en sterk historieforteller som fortjener å bli lytta til - ofte og lenge.

Temaer som bevegelse, nærhet, avstand og tilhørighet er bare noe av det Sarah Camille berører i den og vel én time lange ekskursjonen hun tar oss med på - enten syngende eller resiterende. Erik Hillestad har heldigvis produsert henne så langt fram i lydbildet at hver en tanke kommer over til oss. Det er bra nå hun har så mye klokt å melde. Historia om ungdommene på asylmottaket på Dikemark tar bolig og gjør noe med meg - forhåpentligvis lenge.

Musikalsk hører Sarah Camille hjemme i grenseland som har visesang, folk, verdensmusikk og jazz i seg - det vil si at hun har skapt sitt eget lille univers. Når hun så har fått med seg Jørn Erik Ahlsen Alkanger på bass og gitar, Selma French Bolstad på fele og Sidiki Camara på perkusjon og n´goni, så betyr det et empatisk reisefølge som skaper lydlandskap som både kler henne og budskapet og som er helt unikt - instrumenteringa mer enn antyder det.

Sarah Camille er et flott, nytt bekjentskap som jeg gleder meg til å møte igjen - og igjen.