Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

«Det eneste jeg vil ha, er et trygt hjem»

Foto: Tine Poppe (Tine Poppe)
Sist oppdatert:

OSLO (Nettavisen): - Jeg tenker på det hele tiden. Det er vanskelig å sove. Når det banker på døra, lurer jeg på om de kommer for å hente oss. Det er veldig vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet, sier Jasmin Tunc (17) til Nettavisen.

- En ekstrem sak, sier advokat Nadin Askeland Humlen om Tunc-familien i Lillesand og situasjonen til søskenflokken på fem.

Eldst i søskenflokken
Jasmin er den eldste i søskenflokken på fem. Hun har forsøkt å sette ord på hva hun føler på Facebook-gruppa «La Jasmin og familien bli».

«Det eneste jeg vil ha er et trygt hjem. Jeg vil ha mine rettigheter, mine drømmer, og jeg vil ha de samme mulighetene som alle andre. Er det så vanskelig?», skriver hun blant annet. Se hele innlegget nederst i saken.

Yngstemann født i Norge
Av de mye omtalte asylbarna - blant dem Nathan (7) som vant fram mot UNE i Oslo tingrett i mars - er det ingen som har levd lengre i Norge med usikkerheten hengende over seg en Tunc-barna. De fem søsknene er i alderen fra sju til 17 år. Yngstemann er født i Norge, de andre i Tyskland.

- Hvis ikke denne familien, som har vært her lengst, skal omfattes av den varslede praksisomleggingen, hvem skal den da gjelde for? sier Askeland Humlen til Nettavisen.

Hun jobber i advokatfirmaet Ræder som nå tar del i en advokatdugnad i regi av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe. Advokatene gyver løs på en bunke nye asylbarnsaker. En lignende dugnad er gjennomført tidligere og har ført til at en rekke saker er omgjort. Advokatfirmaet Ræder overtok Tunc-saken i januar.

Tunc-familien fikk sitt siste avslag på omgjøring av vedtaket i august i fjor. Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe krever vedtaket omgjort på bakgrunn av barnas tilknytning til Norge.

Andregenerasjons flyktninger
Barna er andre generasjons flyktninger. Moren sier hun er født i Libanon. Hun har bodd en liten periode i Tyrkia før hun 14 eller 15 år gammel flyktet til Tyskland sammen med en onkel. Ifølge norske myndigheter er det tvil om hvor faren kommer fra, og han er nå uttransportert til Tyrkia.

Har stevnet staten
Askeland Humlen opplyser at de nå har stevnet staten og også begjært en midlertidig forføyning. Forføyningen ble forkastet av tingretten, men er anket til lagmannsretten. Når det blir rettssak er ennå ikke klart.

Askeland Humlen sier familien før påske fikk signaler om at det pågikk forberedelser til snarlig uttransportering. Det var på samme tid som familien til norsk-palestinske Neda Ibrahim (11) på Dale asylmottak utenfor Sandnes opplevde at faren ble pågrepet og at myndighetene gjorde forberedelser til uttransportering der. Neda har bodd ti år i Norge. Nedas sak er også en av sakene som Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe tar fatt i. Lederen for gruppen, advokat Arild Humlen, har tatt Neda-saken og var også advokat for Nathan og familien da de stevnet staten i Oslo tingrett.

Mener familien må få bli
Nadin Askeland Humlen mener det er spesielt at myndighetene iverksetter tiltak for utransportering før det er klart om praksisomleggingen for de lengeværende asylbarna skal få følger for denne familien. Med tanke på at Tunc-familien har vært her i elleve år og at de lengeværende asylbarnas tilknytning til Norge skal tillegges mer vekt, mener hun det er åpenbart at denne familien bør få bli.

Møtte justisministeren
I 2011 møtte da 16 år gamle Jasmin Tunc daværende justisminister Knut Storberget (Ap).

- Han sa han skulle prøve å hjelpe oss. Det var veldig hyggelig å hilse på ham og få vite at han støtter oss i denne saken, sa Jasmin til Nettavisen etter møtet.

Les saken her: - Norge har stjålet alle mine drømmer

Opphold for asylbarna blir et av stridstemaene på Arbeiderpartiets landsmøte denne helgen.

I mellomtiden sitter Tunc-familien i Lillesand og er opprørte og føler stor usikkerhet for framtida.

- Her i lokalmiljøet er det mange som støtter oss, og alle er greie, sier Jasmin til Nettavisen.

Foto: Tine Poppe

Hos Utlendingsnemnda får Nettavisen på generelt grunnlag opplyst at de behandler hver sak for seg og verken trenerer eller framskynder behandlingen av enkeltsaker. UNE viser til at de i forbindelsen med stortingsmeldingen om barn på flukt ble bedt om å rapportere om praksis. Den rapporten kommer i juni.

- Et politisk spørsmål
«Politikerne vil da få et beslutningsgrunnlag for å vurdere veien videre. Det blir fortsatt et politisk spørsmål om det bør eller ikke bør innføres klarere og mer skjematiske regler for når barns tilknytning skal utøse opphold for familier som har søkt asyl, men som er uten beskyttelsesbehov», skrev direktør Ingunn-Sofie Aursnes på UNEs nettsider da de etter Nathan-saken i mars kom med en redegjørelse.

Her er innlegget Jasmin Tunc delte på Facebook tidligere denne måneden:

Barn skjult bak navnet «asyl»

«Alle barn med norsk statsborgerskap har det fint her i landet. Barnerettighetene gjelder for disse. Hva med asylbarn og deres rettigheter?

Dessverre har jeg og mine fire mindre søsken bodd her i Norge i 11 år og vi kalles asylbarn. Min mor sier du? Hun er en andregenerasjons flyktning. For å redde sine barn så flyktet hennes foreldre fra et land hvor de slaktet folk. Hadde min mor skyld for det? Eller mine besteforeldre som har reddet sine barn?

Hva ville dere gjort? Ville dere flyktet eller ventet på å bli slaktet? Sitt helt rolig en gang og tenk på dette. Tenk på hvor godt dere egentlig har det her i Norge. Jeg kunne gitt alt for å ha det som dere som blir født inn i et trygt samfunn og som vet at her kommer dere til å leve. Vet dere egentlig ikke hvor heldige dere er. Hver dag på skolen møter jeg venner som sier at de er lei av jobben sin. «Herregud» tenker jeg da, hadde jeg bare fått den sjansen.

Mine rettigheter er begrenset av de som mener de er «lederne» våre. Men egentlig er de bare mennesker de også. De har bare overordnet seg oss, de mener de kan bestemme over oss. Jeg føler meg modigere enn de som sitter der i et godt og varmt kontor og bestemmer hvilke rettigheter jeg skal ha. Jeg synes de er feige. Jeg anbefaler disse, og alle andre som ser på asylbarn på samme måte, at de bare én gang skal se i øynene til et asylbarn.

Kom, se MEG i øynene hvis du tør. Jeg tør å stå rett i skuldrene foran deg. Men tør du? Vel, det du tør er å sende brev. Avslag etter avslag. Min ene bror er født her, den andre var ett år gammel da vi kom hit. Jeg var 6 år. Vi fikk altså en lillebror her i landet. Han er nå åtte år. Da han hørte at politiet kanskje kunne sende oss ut til et annet land, begynte tårene å renne som en foss. Hvorfor skal han ha det vondt? Hvorfor skal vi betale for dette etter 11 år?

Vi har ikke sett et annet land enn Norge så hvor skal dere sende oss?

Akkurat nå vet jeg at jeg skriver igjen uten å få noe svar. Jeg forventer heller ingen svar, jeg er vant til ikke å få svar.

Jeg føles ut som en tikkende bombe av ord. Jeg har så mye jeg vil si men vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut. Det eneste jeg vil ha er et trygt hjem. Jeg vil ha mine rettigheter, mine drømmer, og jeg vil ha de samme mulighetene som alle andre. Er det så vanskelig?

Hilsen Jasmin»

Delta i debatten! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Delta i debatten! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!