RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Strømmen av innvandrere

(Illustrasjonsfoto: Scanpix)
Sist oppdatert:
Debatten om innvandring er for viktig til å overlates til rasister og naivister.

(NA24-KOMMENTAR): Enten man snakker om afghanske asylsøkere, omskjæring av somaliske jenter eller østeuropeiske snekkere, er innvandring - forståelig nok - et brennbart tema i Norge. Nylig meldte Statistisk sentralbyrå om rekordstor vekst i innvandrerbefolkningen i Norge.

I løpet av 2006 økte innvandrerbefolkningen i Norge med 28.600 personer. Dette er den største veksten i innvandrerbefolkningen som er målt. Til sammen har nå 415.300 personer innvandrerbakgrunn etter SSBs definisjon. Det tilsvarer 8,9 prosent av Norges befolkning.

Den største gruppen er pakistanere, men det siste året er økningen klart størst for polakker, med 7.000 personer.

Ser man over lengre tid, viser tallene at innvandrere med vestlig bakgrunn har ligget ganske stabilt rundt 2 prosent av Norges befolkning. Men ikke-vestlige innvandrere har gått fra drøyt 1 prosent av befolkningen for 20 år siden til nær 7 prosent i 2006. I Oslo har 23,8 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn. 19,8 prosent av Oslo-befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn.

Med dagens økonomiske utvikling i Norge, er det rimelig å anta at innvandringspresset vil fortsette, og gjerne øke.

Ikke bare for ekstremister
Innvandring er et vanskelig spørsmål, det bør man være ærlig nok til å innrømme. Men det betyr ikke at alle som preges av tvisyn skal overlate debatten til ekstremister. En vellykket innvandringspolitikk krever at man nyanserer bildet av innvandring.

Innvandrerer kan grovt sett deles i tre grupper. For det første spesielt høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere, for det andre ordinære arbeidsinnvandrere, for det tredje personer som søker beskyttelse fra forfølgelse. I tillegg gir hver gruppe ringvirkninger, som familiegjenforening.

Den første gruppen er enklest. Om en kinesisk ingeniør eller en indisk programmerer skulle ønske å jobbe i Norge, bør vi bare si takk og amen.

Den internasjonale konkurransen om de beste hjernene blir stadig hardere, og det er meningsløst at personer med høy kompetanse og utdannelse skal måtte slåss med nebb og klør for å få bidra til verdiskapning i Norge. Se på Silicon Valley: Fjerner du inderne og kineserne, blir det ganske glissent i USA IT-hovedstad.

Arbeidsinnvandrere
Den andre gruppen, de ordinære arbeidsinnvandrerne, er ikke helt enkel. Mange kommer uansett fra EU-land, men fortsatt er det vanskelig å komme inn for folk utenom EU. Liberalister vil si at det bare er å åpne grensene. Innvandrere som jobber vil vi gjerne ha, uansett hjemland.

Men i dagens Norge er dette urealistisk. Ingen vestlige land har da heller fri innvandring.

Hadde man likevel innført det, ville man utvilsomt fått en voldsom strøm fra fattige land. Mange av disse ville sikkert klart seg, men mange ville ikke fått jobb. Liberalistene bør kunne svare på hva de ville gjort med de arbeidsinnvandrerne som endte i nød på norske gater. Skulle de i ytterste konsekvens få sulte i hjel? Hvis man lot dem inngå i det norske velferdssystemet, ville man garantert at strømmen økte kraftig. Det er mange land i verden hvor norske sosialhjelpssatser fremstår som ganske fristende. Den norske velferdsstaten og fri innvandring går dårlig sammen.

I spørsmålet om arbeidsinnvandring må man søke pragmatiske mellomløsninger. En viss arbeidsinnvandring er positivt for alle parter. Men fri innvandring fra hele verden er umulig.

Grenser for godhet
Den tredje gruppen, de som trenger beskyttelse, er også komplisert. Norge skal ta sitt ansvar for å gi rom for forfulgte, men man må samtidig innse at dette må skje innenfor vedtatte rammer, og at disse ikke kan være for vide.

Dette er innvandrere som ofte har et betydelig behov for hjelp, i alle fall i en periode. Blir dette for mange, fører det til sosiale problemer, og det bidrar til å befeste et negativt inntrykk av innvandrere. Dessuten vil Norge aldri kunne løse verdens flyktningproblemer på egenhånd. Det må være en grense, og den må håndheves.

Det kan ikke være slik at asylsøkere som marsjerer halve Norge rundt og camper foran Stortinget skal prioriteres fremfor andre som har like stort eller større beskyttelsesbehov. Det er vilkårlig og urettferdig.

Innvandringspolitikken bør baseres på realisme og pragmatiske løsning, ikke livsfjerne ytterligheter, som stengte eller åpne grenser.

Polariseringen av debatten skaper motsetninger. Det er trist og urettferdig for det store flertallet av innvandrere som utvilsomt bidrar positivt i Norge.

Are Slettaner tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet daglige kommentarartikler. Her kan du lese de siste kommentarene:

Liten effekt av u-hjelp
Endelig kvitt futen
Kinesisk nudelkrøll
Gratis penger!
Mer verdt enn våre barn
Smartere fondssparere?
Klimakutt - det er enkelt
Takk, takk, dobbeltakk
Kutt subsidiene
Vær forsiktig med boligkjøp

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere