RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Systemet må se enkeltmennesket

Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)
Sist oppdatert:
Norge er kåret til verdens beste land å bo i av FN. Arbeiderpartiet skryter av at arbeidsledigheten er lav. Folk flest får stadig bedre råd. Hvorfor er det da så mange som faller utenfor?

KOMMENTAR: For noen lønner det seg å gå på trygd, skriver Nettavisen i dag, med utgangspunkt i tall presentert i min bok Den onde sirkelen – om å falle utenfor i verdens rikeste land.

Les mer: - Det lønner seg å gå på trygd

Det er slett ikke lukrativt å gå på trygd eller sosialhjelp i Norge, men det er verdt å huske på at ikke alle jobber betaler veldig godt heller. For mange ufaglærte, for eksempel nyankomne innvandrere, er de tilgjengelige jobbene ofte lavt betalt. For en innvandrerfamilie med fem barn kan kombinasjonen av ytelser nærme seg – eller komme over – det en vanlig, men lavt betalt, jobb ville gitt. Det bør ikke skyves under teppet, uansett hvor ubehagelig venstresiden synes det er.

Les også: I dag blir Nettavisen blå

Like fullt er det selvfølgelig ikke slik at de fleste velger å havne utenfor fordi det lønner seg. Snarere er utenforskapet i Norge forårsaket av en rekke forskjellige faktorer: En skole som svikter, drop out fra videregående utdanning, manglende hjelp og støtte fra Nav, rusproblemer, psykiske lidelser og så videre og videre.

Alle som har falt ut, har sin egen historie. Hvis vi skal få flere fra utenforskapet og inn i heltids- eller deltidsarbeid, finnes det ikke en stor idé som kan løse alt på null komma niks. Vi må jobbe med de mange små tiltakene, steg for steg. Ett steg er å se om de offentlige stønadene i stor nok grad oppmuntrer folk til å jobbe, men minst like viktig er det å bedre skolen, ruste opp psykiatrien, gi raskere og bedre muligheter til jobbtrening eller arbeid, og sette i gang et systematisk arbeid med å heve lese- og skriveferdighetene blant voksne som oppsøker Nav.

I løpet av mine fire år som sosialpolitiker har jeg møtt mange som har falt utenfor. Noen har triste historier å fortelle, andre har snudd motgang til medgang. Mange føler seg svake og utsatte, mens andre har pågangsmot og er overbevist om at ting vil løse seg. Noen føler at hjelpeapparatet har stått i veien, andre føler de har fått den oppfølgingen de trenger. Noen er enige med meg i mange av forslagene Høyre har, andre er grunnleggende uenige og mener vi bommer på både analyse og løsninger.

(kommentaren fortsetter under bildet)

Noe av det aller vanskeligste for det offentlige systemet vårt er å møte alle disse menneskene som enkeltmennesker. I en stor velferdsstat blir ofte individet veldig lite, og systemet veldig stort. Jeg har hørt utallige historier om flinke Nav-ansatte, men også om et system som ikke har tid, ikke spør brukerne selv om råd, som ikke stiller krav og ikke følger opp. Mange av brukerne jeg har møtt bærer på en drøm om å starte en liten bedrift eller fullføre en skolegang, men opplever at reglene er for rigide og lite tilpasset den enkeltes ønsker og behov.

Visjonen da den store Nav-reformen ble gjennomført for noen år siden, var at vi skulle skreddersy tilbud til den enkelte, klare å gi akkurat det som trengtes for å få vedkommende tilbake i skolen eller ut i arbeid. Det har vi dessverre ikke klart. Det er ikke enkelt å få et stort velferdssystem til å se den enkelte, men det betyr ikke at vi skal gi opp. Det betyr at vi må prøve enda hardere.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere