RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Takker en fremmed for et nytt liv

Foto: Kine Moxness Sandnes (Finnmarken)
Sist oppdatert:
En fremmed mann eller kvinne har reddet livet til Laila Strand (30). Nå håper hun at flere vil gjøre det samme.

(Finnmarken.no): – Hei, det er fra Rikshospitalet. Vi har funnet en bukspyttkjertel som passer deg. Du må komme nedover nå.

Oppringinga vardøværing Laila Strand fikk i vår kommer hun aldri til å glemme. I et halvt år hadde hun ventet på å få ny bukspyttkjertel, fordi hennes egen ikke var i stand til å gjøre jobben den skulle.

– Jeg har tenkt på døden, men aldri ønsket å dø. Ønsket var å aller helst få et nytt organ, forteller 30-åringen til Finnmarken.

Syk siden barndommen
I dag er Laila Strand frisk og sprek, og i godt humør. Hun har røde roser i kinnene og et fjes som sprekker opp i et smil når hun tenker på hvor godt hun har det i dag.

Men sånn har det ikke alltid vært.

– Da jeg var fire år gikk jeg kraftig ned i vekt, jeg sov veldig mye, og drakk og tisset ofte. Det viste seg at kroppen ville bli kvitt sukkeret, men det tok tid før legene fant ut av det. De trodde først det var et hissig influensavirus. En fireåring skal ikke være trøtt og slapp hele tida, så mamma og pappa tok meg med til legen igjen. På femårsdagen fikk jeg diagnosen diabetes, forteller Laila.

Når man har diabetes type 1 greier ikke kroppen selv å regulere blodsukkeret, fordi bukspyttkjertelen ikke greier å produsere insulin.

For Lailas del har blodsukkeret aldri vært logisk, det vil si at det har vært umulig å si hvordan kroppen reagerer når den får tilført insulin.

Nær koma flere ganger
I barndommen og ungdomsårene greide Laila å holde sykdommen i sjakk og mestret hverdagen godt. Etter at hun fylte 19 ble det stadig vanskeligere.

– Jeg hadde ikke kontroll over kroppen og hadde mange kraftige følinger. Flere ganger var jeg nær koma, forteller hun.

I ti år bodde og studerte hun i Bergen, borte fra trygge mamma og pappa i Grong i Nord-Trøndelag. Laila forsøkte å leve så normalt som mulig, men kroppen satte stadig stopper for dette.

Når man ofte har føling, ødelegges en del av hjernen som forteller kroppen hva som foregår. Det førte til mange urovekkende episoder.

– Kroppen reagerte veldig ulikt fra gang til gang. Av og til mistet jeg kraften i alle musklene, men var ved bevissthet. Da var det bare å mobilisere all styrken jeg hadde til å løfte handa og slå 113 på mobilen. Men jeg greide ikke snakke, så det kom bare rare lyder ut av munnen, forteller Laila.

Etter hvert fikk ambulansetjenesten i Bergen såpass god kjennskap til Laila og sykdommen hennes, at de skjønte det var hun som ringte.

– Jeg kunne sikkert invitert ambulansefolkene på julebord, så ofte har de vært hos meg, ler hun.

De gangene Laila ikke greide å ringe, ble hun liggende kraftløs på gulvet og hyle og rope til noen fant henne og kunne hjelpe.

Ble frarådet donor
For seks år siden ba Laila diabeteslegen sin om henvisning til transplantasjon.

– Jeg var sliten og lei og orket ikke mer av de kraftige følingene, forteller hun. Men legen advarte mot transplantasjon. På dette tidspunktet hadde ikke utviklinga av de immunhemmende medisinene, medisinene man må ta for at kroppen ikke skal støte fra seg det nye organet, kommet så langt.

I april i fjor ba Laila igjen om henvisning til transplantasjon, og fordi medisinene hadde gått gjennom store forandringer på få år, var legen denne gangen positiv. I slutten av oktober i fjor ble Laila satt på venteliste, etter en rekke utredninger og undersøkelser.

Alltid tilgjengelig
Den første tida satt Laila nærmest pal ved telefonen, i tilfelle Rikshospitalet plutselig ringte.

– Men jeg fant ut at jeg ikke kunne stoppe å leve bare fordi jeg ventet på et nytt organ. Men jeg passet på å alltid ha strøm på telefonen og ha god dekning, forteller hun.

Det gjorde at hun måtte droppe å reise på hyttetur med jobben til Levajok og hundesledetur på vidda, men ellers levde hun som normalt, med trening, fest og jobben som saksbehandler ved Kontoret for voldsoffererstatning.

– All ære til både sjefen og de andre kollegene mine. De har alltid sørget for å tilpasse arbeidet slik at jeg har kunnet være til stede så mye som mulig, sier hun. På kontoret hennes står tre halvannenliters flasker med Solo – Lailas redning for bare et halvt år siden.

– Jeg hadde alltid sukker med meg, i tilfelle jeg skulle få føling. Jeg var hun som sto i gangen på treningssenteret og spiste sjokolade og drakk brus mellom øktene, for at blodsukkeret ikke skulle falle, ler hun.

Vet ikke hvem som hjalp
Den kvelden Laila ble oppringt fra Rikshospitalet hadde hun få timer på å komme seg sørover.

– Det var så mange småting som måtte fikses i siste liten, selv om bagen hadde stått ferdigpakket ved døra i et halvt år. Jeg rakk ikke å snakke med så mange, så jeg skrev på Facebook at jeg hadde fått donor, at jeg reiste nedover og at folk bare skulle informere så mange som mulig, forteller Laila.

Den facebookoppdateringa måtte hun i ettertid slette.

– Hvem som donerer og hvem som får organet skal være hemmelig. Siden verden er liten måtte jeg slette det fra Facebook, slik at de etterlatte til min donor ikke skulle vite hvem jeg er, forteller Laila.

Selv har hun kun noen få ganger lurt på hvem som reddet livet hennes.

– Vi fungerer veldig god sammen, bukspyttkjertelen min og jeg, og det er det som betyr noe. Ikke hvem den har vært sin, smiler hun.

Laila har aldri hatt kontakt med de pårørende fra sin donor. Gjenn-om legene på Rikshospitalet har hun likevel kunnet sende dem sin takk.

Er donor selv
Først da hun sto på flyplassen på Svartnes og ventet på at ambulanseflyet skulle komme og plukke henne opp, rakk hun å tenke på at nå skulle livet hennes endelig bli bedre.

14 timer etter at hun ble oppringt, lå hun på operasjonsbordet. Hele buken ble åpnet opp for å sette inn ny bukspyttkjertel. Fire timer seinere ble operasjonen avsluttet. Den var vellykket.

Laila har hatt noen komplikasjoner, og sliter ennå med å gå opp i vekt. Likevel har hun det bedre enn noen sinne.

Hun håper at hennes historie kan få flere til å ta et aktivt valg om å si ja til organdonasjon. Selv går hun med et kort i pengeboka som forteller at hun er villig til å gi fra seg sine organer den dagen hun dør.

– Det er ikke et vanskelig valg. Når du er død har du ikke bruk for det som kanskje kan redde en annens liv, sier hun.

Denne saken er levert av avisa Finnmarken.

Mer fra Nettavisen:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere