Gå til sidens hovedinnhold

Pop på Morrissey

La deg ikke lure av coveret til «Ringleader of the tormentors», dette er langt fra en fiolinklassiker fra Deutsche Grammophon.

Morrissey
Ringleader of the tormentors
Attack

Morrissey lukter snarere på popmusikken i sitt siste album. Men uten at det går for langt naturligvis - det er tross alt Morrissey vi snakker om.

Noe mer polert enn tidligere er unektelig «Ringleader of the tormentors», antagelig takket være Bowie-produsenten Tony Visconti. Og det er ingenting galt med det, heller tvert om.

Morrissey leverer en svært solid plate, spekket med håndverk av ytterste kvalitet, gjennomsyret av kredibiliteten som den tidligere The Smiths-vokalisten tross alt innehar - selv med flere middelmådige soloutgivelser på samvittigheten.

Lytt bare til det pompøse åpningssporet, «Dear God, please help me» eller «I'll never be anybody's hero now». Det er stor musikk, men dessverre flankert av mindre interessante og melodiløse spor som trekker ned helhetsinntrykket.

Ifølge plateselskapet er dette også den første plata Morrissey skriver om sex, for de som er interessert i slik. Kanskje finnes hemmeligheten til mannens omdiskuterte seksuelle legning skjult i subtile hint om den horistonale rumbaen? For de som synes slikt er viktig, altså...

«Ringleader of the tormentors» er en plate med mye snadder. Samtidig har vi hørt Morrissey til dels svært mye bedre tidligere, og enkelte fartsdumper på albumet trekker karakteren ett hakk ned.

Reklame

Nå er det salg på våre grillfavoritter