Anmeldelse av Leaving Neverland

En sterk, forvirrende og ensidig fortelling.

07.03.19 13:18

Forventningene var høye da jeg ble invitert med på den lukkede pressevisningen av «Leaving Neverland» hos NRK.

Endelig skulle jeg se den sagnomsuste dokumentaren alle pratet om. Dokumentaren som de etterlatte raser mot, noen lovpriser, og andre bannlyser.

Jeg var spent da jeg satt meg ned i kinosalen, og jeg var nysgjerrig gjennom den første timen, før jeg kunne kjenne spenningen forsvinne, sakte men sikkert.

De to guttene som hevder de har vært utsatt for overgrep av Michael Jackson forteller en vond og rørende historie. Jeg føler med de. Jeg blir revet med av magien de forteller om da de møtte superstjernen for første gang, og jeg får nærmest frysninger da vi ser filmklipp fra de første møtene mellom dem.

Likevel får man etterhvert følelsen av at det er noe som mangler. Wade Robson og James Safechuck forteller begge om rystende hendelser, men det går for sakte. Poeng blir gjentatt, og da vi ser det samme stillfotoet dukke opp på skjermen for fjerde gang, begynner jeg å gå lei av alle gjentakelsene.

Dokumentaren er delt inn i to deler på omtrent 90 minutter. I den første delen blir vi kjent med Wade og James da de var små. Vi får flere tilbakeblikk, og vi blir tatt tilbake til en magisk tid. De forteller åpenhjertig om påståtte overgrep de ikke forsto var overgrep, og om det fantastiske livet som åpenbarte seg i luksusen i Hollywood.

Filmen handler ikke bare om de påståtte overgrepene, men også om hverdagen med Michael Jackson. Hvordan han overøste dem med gaver, satt flere timer på telefonen med foreldrene hver kveld, og hvordan han bygde en hel fornøyelsespark i sin egen hage.

Det er paradoksalt nok også mye kjærlighet for Michael Jackson i denne dokumentaren. Om enn en ulykkelig form av den.

I den første delen er jeg revet med. Jeg lever meg inn i historiene de forteller meg, men når del to kommer i gang, senkes tempoet. Vi skal være med på tiden etter, når guttene har blitt tenåringer og voksne. De snakker ikke lenger om noe som er tett og nært, men noe som er på avstand.

Det er her det blir enda tydeligere hvilken ubalanse det er i dokumentaren, og hvor ensidig fortellingen blir. Joda, de viser en kjapp svart skjerm med opplysningene om at flere andre barn fremdeles nekter for å ha blitt utsatt for overgrep av popstjernen, men det å forsvare noen ved hjelp av en tekstplakat som varer i fire sekunder, holder ikke mot Wade og James sine tårevåte historier på nærmere tre timer.

Jeg sitter igjen med en bismak. Det er ikke det at jeg ikke vil tro på de to mennenes versjoner. De virker oppriktig opprørt, og gråter bitre tårer mens de snakker. Jeg tror på dem, men klarer likevel ikke å kvitte meg med følelsen om at noen også burde vært der for å fortelle Michael Jacksons side av historien.

Dokumentaren blir rett og slett fattigere på grunn av det.

Til syvende og sist er det en god og sterk historie, og til tross for noen gjentakende stillfoto, og en del unødvendige statiske dronebilder, blir jeg oppslukt av denne fortellingen. Det er bare synd den ender opp som en slags skrudd eventyrfortelling, fordi den mangler tyngden den åpenbart burde hatt.

Terningkast: 4

Nettavisen fikk se TV-versjonen av dokumentaren, som blir vist på NRK 2 22:50 søndag 10. mars. Den opprinnelige versjonen var en time lenger enn versjonen vi fikk se, men pressekontakt i NRK opplyste om at ingen vesentlig informasjon var blitt utelatt. Dokumentaren blir tilgjengelig i nettspilleren til NRK allerede 06:00 10. mars.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.