Katinka Sletten

Hvorfor er kvinner så sinte på kvinnedagen?

SINNE: Det var mye sinne og frustrasjon på Youngstorget på fredagen. Jeg er enig i at kvinner burde ha lik lønn som menn, men er vi nødt til å gå i krigen for å komme dit? Foto: NTB Scanpix / Privat

SINNE: Det var mye sinne og frustrasjon på Youngstorget på fredagen. Jeg er enig i at kvinner burde ha lik lønn som menn, men er vi nødt til å gå i krigen for å komme dit? Foto: NTB Scanpix / Privat

Jeg vil så gjerne være med på feiringen av kvinnedagen, men stemningen på Youngstorget skremmer meg.

- Jeg får ofte høre at menn og kvinner er likestilte i Norge. Det får jeg ofte høre av menn, eller andre idioter, sier taleren fra scenen.

Folkemassen på Youngstorget bryter ut i latter. Jeg ser rundt meg på det rekordstore oppmøtet i år. 14 000 deltakere er vi, som skal marsjere gjennom Oslos gater med blodrøde bannere og kraftige slagord.

Jeg er opptatt av kvinners rettigheter. Jeg er selv lesbisk, og synes kvinner er de vakreste, sterkeste og klokeste som finnes. Jeg møter med den største selvfølge opp på kvinnedagen. Jeg har hatt rasende og engasjerte diskusjoner for å la abortloven stå som den er.

Likevel har jeg lenge nølt med å bruke ordet feminist for å beskrive meg selv. Jeg tror dessverre ikke jeg er alene om akkurat det.

Ordet har lenge hatt en bismak for meg, og fredag 8. mars innså jeg hvorfor det var vært sånn. Er det virkelig dette det innebærer å være feminist?

Må jeg stå på barrikadene med blodrøde bannere, og skrike om hvor urettferdig vi blir behandlet, i et land jeg tross alt føler er ganske så likestilt? Og før du nå sier det for meg: Nesten likestilt er ikke godt nok, jeg er helt enig i det. Men, må vi virkelig mane til kamp og krigsstemning for å komme i mål?

Jeg sitter igjen med ett spørsmål etter fredagen: Hvorfor i all verden er vi så sinte?

Det er mulig jeg er noe naiv, men jeg tror virkelig ikke vi er nødt til å gå i krigen for å få flere lederstillinger, eller oppnå likelønn. Jeg tror ikke at menn er fienden.

Og her er jeg inne på noe av det jeg mener er kjernen i problemet. Vi har da virkelig ingen grunn til å angripe alle menn der ute.

Jeg så rundt meg i folkehavet, og tør nok å anslå av så godt som 30 prosent av de oppmøtte var menn. De sto der og klappet med til talene, de møtte opp med egne bannere, kalte seg stolt feminister.

Sosiale medier nærmest flommet over at hyllester til kvinner. Jakob Oftebro satt og gråt en skvett for de sterke kvinnene i livet sitt hos Lindmo. Walid Almasri fra «Paradise Hotel» la til og med ut egen hyllest.

I stedet for å la mennene komme frem med sin støtte, blir det en noe navlebeskuende stemning blant både talere og tilskuere når alt fokuset er på kvinnene i en offerrolle. De maler et bilde av mannen som hinderet vårt. Han som stopper oss i å nå de målene vi vil.

Talerne prater utelukkende om de harde kampene vi har hatt. Om alle kvinnene som sto på barrikadene før oss, og om hvor viktig det er at vi nå overtar brannfakkelen.

Jeg forsøker ikke å undergrave den utrolig viktige jobben som har blitt gjort for kvinners rettigheter. Likevel mener jeg det er på tide å løfte blikket, og se framover.

Kanskje vi skal la en mann også slippe til på talerstolen neste år? Kanskje kan vi ta imot litt kjærlighet også, og litt ros? Kanskje kan vi hylle oss selv litt også.

Jeg tror vi kommer lengst ved å jobbe på lag. La oss ikke polarisere oss i to fronter som jobber mot hverandre, men heller dra i samme retning.

Både menn og kvinner.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag