Shabana Rehman om kvinner under negativ sosial kontroll: - Noen velger underdanighet for å overleve

Kvinnedagen 8. mars:

AKTIVIST HELE ÅRET: Shabana Rehman markerer kvinnedagen under paroler som « Ingen ære i æresdrap» og «Din kropp, ditt valg». Hun tror på synlig og offentlig aktivisme, slik at de som lever under negativ sosial kontroll tør å åpne seg om hvordan de har det.

AKTIVIST HELE ÅRET: Shabana Rehman markerer kvinnedagen under paroler som « Ingen ære i æresdrap» og «Din kropp, ditt valg». Hun tror på synlig og offentlig aktivisme, slik at de som lever under negativ sosial kontroll tør å åpne seg om hvordan de har det. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Shabana Rehman feirer kvinnedagen under parolen «Vi er alle født fri». Samtidig vet hun at det finnes kvinner som ikke tør å velge friheten.

08.03.19 05:07

- Hvis livet ditt handler om å bearbeide traumer, få det til å gå rundt økonomisk og bekymre deg for om barna dine vil klare seg, så gir du en lang f i 8. mars-tog. Når du jobber med å holde hodet over vannet, blir det å kunne kjempe for egne rettigheter, en luksus du ikke har overskudd til.

Aktivist Shabana Rehman snakker om kvinner som lever under negativ sosial kontroll. Kvinner som blir presset, truet og tvunget til å leve etter familiens normer. Som ikke får lov til å bestemme over egen hverdag, eget liv eller egen kropp.

Vi vet ikke hvor mange de er, men at de finnes i Norge også, er helt sikkert. Ifølge IMDi rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll», er negativ sosial kontroll en stor utfordring.

LES MER: Negativ sosial kontroll: Dette viser rapporten

Det er rimelig å anta at disse kvinnene ønsker frihet. Men ifølge Rehman, er ikke det nødvendigvis tilfellet.

Som daglig leder i «Født fri», en stiftelse som skal jobbe mot æres- og skamkulturen i Norge, har hun møtt mange kvinner og menn som har slitt med negativ sosial kontroll.

- Noen av disse menneskene er ofte splittet mellom lojalitet og frihet. De er i en lojalitetskonflikt, og kanskje også en ensomhetskonflikt. For hva skal du frigjøres til? Det er tungt å være ensom. Så de velger kanskje heller å bli hos familien. Det blir en mer levelig opplevelse enn å gjøre opprør, for så å sitte dønn alene uten noen nettverk i det hele tatt, sier Rehman, og fortsetter:

- Isolasjon kan føre til depresjon. Vi vet også at noen faktisk velger å være underdanige. Det er lettere å tilpasse seg systemet for å få fred. Noen velger underdanighet for å overleve. Frihet kan være vanskelig å håndtere.

Etterlyser fokus på «muslimske medsøstre»

Hovedparolen på kvinnedagen 8. mars i 2019, er abortsaken. «Forsvar selvbestemt abort. Fjern nemdene».

Det har fått Espen Thoresen, NRK-dokumentarist og tidligere komiker, til å gripe pennen fatt.

I en kronikk i Morgenbladet spør Thoresen kvinnebevegelsen om hvorfor de ikke er mer opptatt av sine «muslimske medsøstre».

ESPEN THORESEN etterlyser mer fokus på muslimske kvinner som lever under negativ sosial kontroll i 8.mars-toget. Foto: Knut Falch (NTB scanpix)

Thoresen synes det er «synd at 8. mars-toget nok en gang blir frontet av populistisk symbolpolitikk fremfor å sette søkelyset på kvinneundertrykking i nærmiljøet».

Han mener årets hovedparole «er av liten eller ingen betydning for kvinner flest».

Videre etterlyser Thoresen fokus på muslimske kvinner som lever under negativ sosial kontroll:

«På dagtid yrer det av muslimske koner med bæreposer på Grønland Torg, men på kveldstid er det stort sett kun menn tilbake. Kan det være fordi konene deres er hjemme og koser seg på kjøkkenet? Eller er det fordi mødre og døtre ikke har lov til å mingle med fremmede?»

- Aktivistene er her

Rehman har lest Thoresens kronikk, og er langt på vei enig med ham i mye av det han skriver.

- Det er knallbra at Thoresen etterlyser solidaritet fra feministbevegelsen, men han skulle gjort bedre research. De parolene han etterlyser i 8. mars-toget, de finnes. «Kamp mot sosial kontroll og æresvold» «Ingen ære i æresdrap», «Ingen tvang i kjærlighet». «Nei til barnehijab» - alle er der, sier Rehman.

Hun inviterer derfor Thoresen til å gå i tog med henne under disse parolene.

- Han er hjertelig velkommen. For aktivistene er her! Vi har vært her i alle år og ikke endret mening og vi har ikke latt oss skremme. Og det blir stadig flere av oss.

At feministbevegelsen bør velge bort abortkampen til fordel for kampen mot negativ sosial kontroll, er Rehman uenig i.

- Jeg er ikke enig i at det er symbolpolitikk. Da kan man like gjerne si at hele 8 mars er en symboldag. Argumentet om at endringen i abortloven angår få, er ikke et godt nok argument. Dette handler jo om at man ser på denne endringen som starten på en innsnevring av kvinners selvbestemmelsesrett. Så kan vi jo diskutere hvorvidt det burde vært mer engasjement rundt andre paroler, men det blir en annen sak.

KVINNNEKAMP: Shabana Rehman og Dana Manouchehri, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold), deltok begge på møte med regjeringspartiene før kvinnedagen 8. mars. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

- Rene gutteklubber

Rehman berømmer Thoresen for å sette fokus på negativ sosial kontroll, men understreker at hans beskrivelse av miljøet på Grønland, ikke nødvendigvis har et svart-hvitt svar.

- Det er et faktum at en del kvinner og menn lever under ulike sosiale forhold på Grønland, det har han rett i.

Men når man ser at gatene fylles nærmest utelukkende av menn på kveldstid, er ikke det synonymt med at kvinner undertrykkes, sier Rehman.

- Dette er jo deres gutteklubber, og det kan tenkes at kvinnene ikke ønsker å være der. Noen ganger er det sosiale organisert slik at menn og kvinner er adskilt, det betyr ikke at kvinnene sitter hjemme i stua si og tenker «jeg er undertrykt».

Født fri-lederen er derfor mindre opptatt av sosiale sammenkomster på kveldstid, og mer opptatt av følgende faktorer:

Har kvinnene tilgang til språkopplæring? Kan de skaffe seg sin egen selvstendige inntekt? Bestemmer de over sin egen kropp? Får de lov til å velge å leve livet sitt som de selv ønsker?

- Det blir først undertrykkelse når det kun er mennene som har tilgang til det offentlige rom, og når det kun er menn som har bevegelsesfrihet og sosial frihet etter bestemte klokkeslett. Da er undertrykkelsen et faktum, sier Rehman, og fortsetter:

- Og ja, det eksisterer en slik ulik stilling og ulike forventninger til kvinner og menn. Vi lever side om side med forskjellige kjønnsrollemønstre, noen har avfunnet seg med det og stiller ikke spørsmål engang, mens andre lider sterkt under det.

Tør ikke fortelle om problemene

Én ting er uansett sikkert: For å få bukt med negativ sosial kontroll, holder det ikke å gå i 8. mars-tog.

- Det som fører til sosial endring, er at man våger å sette ord på hva problemet er. Hvis ingen tør å være åpne, vet vi heller ikke hva vi har med å gjøre. Da blir det vanskelig å finne løsninger.

Selv har hun vært aktiv i samfunnsdebatten i over 20 år. Lenge var hun den eneste stemmen blant minoritetskvinner i Norge.

Nå ser hun en positiv endring i at stadig flere tør å stå frem med sine historier og tanker.

- Men det er fortsatt mange som ikke tør. Det handler også om at de ikke uten videre har tillit til majoritetssamfunnet. De tør ikke fortelle om problemene i frykt for at majoriteten vender seg mot dem og det de har kjært. Det er en frykt for stigmatisering. At de ikke skal få være seg selv. At de skal bli fornorsket mot sin vilje, sier Rehman, og fortsetter:

- Mange er også redde for at rasismen skal øke hvis de forteller om situasjonen sin. At de skal bli enda mer diskriminert. Jeg tror ikke på dette.

AKTIVIST: Shabana Rehman har vært aktiv i samfunnsdebatten i over 20 år. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Roser regjeringen

- Men mer lukkede samfunn er ingen vei å gå, her må vi gå foran og vise tillit og være mer åpne, sier Rehman.

Aktivisme er løsningen, mener hun. Åpen, offentlig og synlig aktivisme.

Man må vise disse kvinnene at de ikke står alene, at det finnes et fellesskap som de kan bli en del av om de ønsker å bryte ut. At andre har hatt det på samme måte, og at de blir tatt imot.

- I tillegg må kvinnebevegelsen i Norge, og samfunnet forøvrig, bare fortsette å vise mer solidaritet. For det gjør de allerede! Spesielt nå, som vi er så mange som griper ordet offentlig, og alle har sine egne innfallsvinkler, sier Rehman, og lister opp en rekke navn:

Kadra Yousef, Azra Gilani, Dana Manouchehri, Rania Al.Nahi, Laial Ayoub, Skamløsbevegelsen, Lily Bandehy og Mina Bai.

- Så mange har varslet om at de opplever vold, at de opplever rettssikkerheten som truet, at de blir mobbet og hetset hvis de ytrer seg. Men det handler ikke bare om personlige historier, minoritetskvinner griper ordet og deler sine tanker, refleksjoner, og kommenterer samfunnsforhold etter hva som måtte passe dem - og ikke hva de mene, eller hva som er politisk korrekt.

- Hvordan kan det norske samfunnet vise solidaritet på best mulig måte?

- Ved å lytte. Lage felles møteplasser. Ikke mobbe de som tar opp problemer. Og kanskje er tiden moden for at det blir vist gjensidig solidaritet?

Rehman roser regjeringen som inviterte aktivister og ulike organisasjoner til et møte dagen før kvinnedagen.

- Vi fortalte våre personlige historier, mens de lyttet og stilte spørsmål. Så snakket vi sammen om hva vi kunne gjøre. Det er slik man må møte utfordringene, ved å skape arenaer hvor man kan møtes, snakke med grasrota, skape politikk og finne løsninger.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.