Pussycat Dolls
Doll Domination
Interscope/Universal

(SIDE2) For de som har kjøpt utgivelsen i det gamle Compact Disc-formatet, er det fristende å brette ut det store bildet som utgjør omslaget. Utenom de spreke pikene, får man også følge informasjon: «All lead and background vocals by Nicole Scherzinger». I mindre skrift nedenfor står det: «Additional lead and background vocals by Melody Thornton». Deretter, i så liten skrift at man nesten må bruke en monokkel:«Additional background vocals by» resten av dukkene ingen kan navnet på. Det er altså kun Nicole som gjelder.

Kun hyggelig
Debuten hadde utrolig nok syv singler, og oppfølgeren byr også på en rekke potensielle hits. «When I Grow Up», som allerede er i ferd med å bli en enerverende landeplage, åpner albumet, noe som gjør at man trolig fort vil skippe starten. Småsære, Snoop-gjestende «Bottle Pop» kan neppe matche PCDs «Buttons»-suksess med Doggy Dogg i 2006, men den er litt artig. Et annet unaturlig singelvalg, som likevel har blitt neste singel, er «Whatcha Think About That» med Missy Elliott. En person som selv trenger kjapp oppsving for å holde seg relevant. Hyggelig vise, men ikke fengende nok.

Mange singler
Da er det deilig å komme til Nicoles nesten ABBA-aktige «I Hate This Part» (passende nok laget av hennes danske komois Jonas Jeberg), det banale, pene R. Kelly-bidraget (hvor R. sier han skal oppfylle hennes drømmer ved å ta henne med hjem fra klubben) og irriterende fengende «Who’s Gonna Love You». Singel, singel, singel. Selv den litt for Rihanna-inspirerte «Elevator» fungerer.

Bra no, men det blir bedre når Nicole allierer seg med Timbaland. Først tøffe «Magic», med kvakk-kvakk-lyder (à la ender), deretter nesten overveldende «Halo», med kattelyder (à la mjau). «Sorry I couldn’t be your hero», synger Scherzinger, og det er jo helt greit. Plusspoeng for at Timbaland for én gangs skyld ikke er med på låtene.

Bra pop
Få album trenger 18 sanger, og «Doll Domination» ville vært mer solid uten balladen «I’m Done», kabaretavslutningen «Perhaps», «Hush Hush» og et par andre spor hvor Nicole forsøker å bruke for mye stemme. Hun er ikke Christina Aguilera, og høres litt ut som norske Tomboy når hun drar på. Usexy. Heldigvis har hun – og hennes store team – nok selvinnsikt til å som oftest holde det passe enkelt, overfladisk og kalkulert nok, og albumet er bedre enn de fleste andre kyniske, blykommersielle popskivene så langt i år. Det er merkverdig at Nicoles soloprosjekt fikk så slapp respons at det ble lagt på is.

Side2 vil bli bedre - bli med på vår leserundersøkelse her