Gå til sidens hovedinnhold

Jages av Camorra-mafiaen

Roberto Saviano skriver om hvordan det er å være på flukt fra verdens farligste mafia - Camorra-mafiaen.

Roberto Saviano har skrevet bok om Camorraen. Prisen å betale: Politibeskyttelse og et liv i frykt og ufrihet. Han angrer dypt på boka, som kom i 2006. Her er journalistens historie.

Jeg har sittet og skrevet i alle verdenshjørner, overalt hvor jeg har måttet søke tilflukt for ikke å bli drept. Jeg skriver i hotellrom, på flyplasser, på politistasjoner. Etter middagen, om natten eller grytidlig om morgenen, noen ganger sorgløs og ubekymret, andre ganger med hjertet i halsen.

Man skriver. Dermed basta. Uansett når, uansett hvordan, uansett hvor. Ved skrivebordet med blikket rettet mot vinduet for å bli inspirert av livet utenfor, eller med ansiktet mot veggen for å konsentrere seg bedre.

Politibeskyttelse

I oktober 2006 ble jeg plassert i et beskyttelsesprogram i regi av den italienske stat. Politiet oppdaget planer om at Camorra-mafiaen skulle ta meg av dage. Siden den gang har jeg stort sett levd et liv i periferien, stadig på leting etter et sted å bo og skrive.

Jeg har bodd i minst et dusin forskjellige leiligheter, aldri mer enn et par måneder på hvert sted. Alle har vært små og mørke. Jeg skulle gjerne hatt større plass, mer lys, i det minste en veranda eller en terrasse.

Disse små ønskene er blitt større enn trangen jeg før hadde til å reise, se og oppleve nye steder. Men jeg har ikke noe valg. Det er ikke jeg som velger hvor jeg kan oppholde meg. Og det er blitt helt umulig for meg å skaffe meg husly på egen hånd.

To pansrede biler og fem livvakter hver gang jeg skal flyttes på gjør det ikke enkelt. I sentrum av store byer er det spesielt problematisk å finne parkering til hele kortesjen samtidig som jeg må bevoktes hele tiden.

Og det går aldri lenge mellom at jeg flytter inn et sted til det ryktes i gaten at en person under politiets beskyttelsesprogram bor i den og den leiligheten. Og så er det på’n igjen. Den dødsdømte må flyttes.

Alltid videre

En gang fikk jeg endelig en leilighet med balkong. Men gleden ble kortvarig. Man fant nemlig ut at firmaet som hadde pusset opp leilighetene, kom fra mine hjemtrakter hvor mafiaen har stor makt og innflytelse over byggindustrien.

24 timer senere var jeg igjen på flyttefot. Jeg rakk ikke en gang å pakke ut kofferten med strømper, undertøy, T-skjorter, bukser, jakker, toalettsaker – og selvsagt en PC med tilbehør. Sistnevnte er blitt hjemmet mitt. Slik er det å leve under politibeskyttelse. Bare Colombia har flere enkeltpersoner under beskyttelse enn Italia.

Skeptiske husverter

Det største hinderet for en person som meg, er husverten og naboene. Jeg møter dem stadig vekk, ansikt til ansikt, og ser frykten i øynene deres når de ser politieskorten. Var det opp til meg, sier de fleste. Men jeg har kone, barn, familie. Jeg må tenke på sikkerheten deres.

Og jeg har begynt å hate hotelllivet. En gang bodde jeg på et hotell utenfor Italia, i det som før var drømmebyen min. Der hadde hotell-ledelsen så stor angst at jeg ikke fikk lov til å bevege meg noe sted.

Jeg bor stadig oftere på politikaserner. Her lukter det skokrem, på TV-en er det direkteoverføringer av fotballkamper og banneordene til politifolkene hagler når de må på vakt eller når laget de ikke holder med, scorer mål.

Uansett hvor jeg og kofferten min bor, er lørdagene og søndagene verst. Solen skinner og du hører stemmer utenfra. Du vet kanskje til og med hvor du er. At skogen bare er noen minutter unna, at du kan stå ved havet om fem minutter. Men det kan du altså ikke.

Savner livet sitt

Noen ganger ser jeg tilbake på livet og ser hvor et liv sluttet og et annet begynte. Det finnes en tid før ”Gomorrha” og en tid etter. Det finnes venner jeg hadde før og venner etter. Venner jeg har mistet og venner jeg har fått. Det samme gjelder steder. Steder som hører før ”Gomorrha” til og steder som hører ettertiden til.

Full fart med Vespaen da jeg ble tipset om forbrytelser, lik på bakken og familier i gråt hører definitivt fortiden til. Nå kjører jeg aldri Vespa, aldri tog, beveger meg aldri utendørs alene, tar aldri en øl på en kneipe eller drar på shopping. Alt må skje med fem tungt bevæpnede livvakter i skuddsikre vester. Det blir så dyrt og komplisert at jeg helt mister lysten.

Jeg kan ikke lage mat. Jeg er oppdratt på tradisjonelt søritaliensk vis. Kjøkkenet for jentene, yrkeslivet for guttene. Denne oppdragelsen har vist seg veldig ugunstig for livet etter ”Gomorrha”. Stadig på flyttefot og alltid alene har jeg måttet lære å stelle hjemme. Som vaske, rydde, stryke klær og lage mat.

Angrende forfatter

De første månedene droppet jeg ofte å spise. Eller jeg tryglet vaktene utenfor leiligheten om å skaffe meg mat. Det var mens jeg ennå trodde dette var en midlertidig situasjon. Men månedene ble til år og ingenting forandret seg.

Jeg måtte lære meg å lage mat og søkte på nettet etter oppskrifter. Jeg blir aldri noe glad i kjøkkenarbeid. Derfor har jeg fridd meg fra tanken om at måltider må finne sted til bestemte tider. Jeg er blitt altetende og jeg er blitt flink til å spise hver gang anledningen byr seg.

Det går aldri en dag uten at jeg hater ”Gomorrha”. Avskyr den. Ser jeg den i et butikkvindu nå, snur jeg meg vekk. I de første intervjuene etter at boken kom ut sa jeg at jeg ikke hadde gitt den ut om jeg hadde visst hvordan livet mitt skulle bli.

Alt jeg så rundt meg da var skuffede ansikter. Og de gangene dette var siste spørsmål, ble det hengende en ekkel bismak i luften. Jeg skulle liksom si at dette var et offer jeg bare stilltiende måtte akseptere.

Men faktum er at jeg straffes hver dag for at jeg skrev Gomorrha.

Kommentarer til denne saken