Emilie er hjemvendt sørlending etter noen tøffe år i Oslo-pressen og et oppløst samboerforhold. Hun er trettito år gammel. Hun vokste opp i Tvedestrand og kjenner byen og mentaliteten godt.

Umiddelbart synes jeg at Fossing skriver troverdig om lokalmiljøet. Hennes beskrivelser av journalistmiljøet er også troverdig. Med en lokalavisredaktør som raskt gir beskjed om at denne saken må Stranna Blad eie. Hvor viktig det er å legge ut sakene på nettet hele tiden, sende pushvarsler og få klikk. For et drap i lille Tvedestrand vil vekke oppsikt. Og da kommer kanonene fra Oslo-pressen garantert til byen. Fossing gir et lite og ganske infamt bilde av redaktøren Kyrre:

«Den fargeløse redaktøren rettet på brillene med den kraftige innfatningen og satte seg ned ved enden av bordet. Størrelser var ikke hans styrke. Brillene var for store og buksene for trange. Ballene lå alltid i klem på den ene siden. Det virket som han sleit med buksene selv også. Han ålte seg rundt på stolen mens han snakket».

Budskapet til redaktøren er enkelt:

«Det er vi som kjenner byen, det er vi som har kontaktene. Vi er best på Tvedestrand».

Om buksene er for trange har han i hvert fall den journalistiske ryggmargsrefleksen i orden.

Emilie synes nok at det daglige arbeidet i lokalavisen er kjedelig. Det går mye på rutine og som lokalaviser flest har også Stranna Blad en medarbeider som kjenner de lokale politikerne svært godt. Og en medarbeider som kjenner lensmannen like godt. Hun som har bakgrunn fra Oslo-pressen synes det er lite å bite i rent journalistisk. Derfor får hun full tenning når drapet skjer. Det betyr at hun går sine egne veier og verken politiet eller et par av kollegene hennes er glade for det. Ikke redaktøren heller.

Hun gir seg imidlertid ikke og etter hvert skjønner leseren at hun er på sporet av noe. På veien avkler hun langt på vei sørlandsidyllen i søvnige Tvedestrand. Det er en kald vår og fortsatt lenge til sommerturistene skal snu byen på hodet.

Dette er egentlig historien om at bak enhver perfekt fasade er det en annen virkelighet. Emilie avdekker at Tvedestrand har sine mørke sider. En del ungdommer er åpenbart i drift og har funnet sitt eget tilholdssted. Hva som egentlig foregår der er det ikke så mange av byens borgere som vet. Politikerne har for sikkerhets skyld lagt ned det lokale ungdomstilbudet.

Emilie er iherdig og nøster seg fram til noe større enn det innledende drapet.

Hun må utvide fokuset til mennesker og forhold som leseren ikke har noen mistanke til. Fossing har bygget opp handlingen som et klassisk krimkomplott der jeg som leser får noen spor under marsjen. Noen av sporene fører knapt til noe. Andre er avgjørende for sakens utvikling. Det kan hende forfatteren legger ut litt mange tråder. De er jo leserens privilegium å gjette hvem morderen(e) er. Jeg måtte bla meg tilbake etter å ha lest boka for å finne spor av morderen. Og de er der, men ganske godt gjemt. Fossing kunne ha strammet inn totalbildet. Det er veldig mange forskjellige elementer å forholde seg til i historien.

Så er spørsmålet: Er Emilie Engen en krimhelt vi vil møte igjen?

Under arbeidet med saken får hun noen klare advarsler. Hun blir slått ned, blant annet. Og hun er plaget av en slags stalker som skriver kryptiske ord på vindusrutene hennes.

Hun møter motstand på jobben fordi hun går sine egne veier. Lensmannen er sur og mener at hun blander seg inn i etterforskningen. Og de lokale politikerne føler seg mistenkeliggjort når hun dukker opp med sine spørsmål. Hun har sine personlige problemer også. Hun har ingen familie i Tvedestrand selv om hun vokste opp der. Hun er 32 år og litt ensom i livet. Hun lurer på hvor smart det var å flytte fra Oslo til Tvedestrand. Eneste trøst er en kompis litt utenfor byen som innimellom inviterer henne til sex, mat og vin. I den rekkefølgen. Og Emilie lar seg trøste.

Men hun er en robust tøffing også. «Uten samtykke» ender i en klassisk, dramatisk situasjon der det står om liv. Og da avslører journalisten at hun kan slå fra seg.

«Uten samtykke» er Siri Fossings debut som krimforfatter. Det virker på meg som om hun har respekt for sjangeren og jobber omhyggelig med plottet.

Hun har et godt journalistisk språk, særlig er dialogene og miljøbeskrivelsene både gode og underholdende. At plottet til sjuende og sist blir helt på kanten av hva som er sannsynlig, er så. Slutten er overraskende.

Emilie Engen tåler nok en ny bok, hun. Jeg ser konturene av en journalistisk krimhelt i henne. Med et noe strammere plott.