Gå til sidens hovedinnhold

Bibelske dimensjoner

Gallows er ennå små, men de delte dansegulvet som Moses.

ROSKILDE(SIDE2): Gallows, Odeon, Roskilde

Det finnes dusinvis av metalinspirerte punkhardcoreband, og mange av dem har sjelden særlig mer å levere enn bråk, med et ønske om å være de tøffeste gutta i nabolaget.

Men enkelte ganger så skinner det perler i dritten, og britiske Gallows er nettopp et slik band. For med egne låter som «Grey Britain», «The Riverbed» og «London (som denne natta ble gjort om til Denmark) is the reason», fremført med en liveenergi og med en frontmann som Frank Carter i spissen, har man oppskriften på suksess.

Bandet hadde fått spilletid klokken halv tre natt til søndag, og Carter uttrykte selv at bandet hadde vært skeptiske til om noen i det hele tatt ville komme så sent - og i tillegg etter at Prodigy hadde hamret løs på Orange scene.

Redselen var grunnløs, selv om det var langt fra stappfullt under teltduken på Odeon. Men plassen visste Carter å utnytte.

- Åpne dansegulvet. Trekk tilbake, alle sammen. Ti skritt til bakover, fordømte duster! Kom igjen! Vi skal lage Roskildes største circle pit!

Og det klarte de trolig. I tillegg klarte bandet å lage en menneskelig pyramide, de krediterte nesten alle låtene i hytt og pine. Det var til publikum, crewet og sikkerhetsfolka, mens de fikk med enda flere på allsang til «I fought the Law» (- Kan dere ikke denne låta, så burde dere faen ikke være på denne festivalen!) - selv om det også var medsangere å høre under bandets egne låter.

Publikummet besto i hovedsak av metall og pønkelskere i sine respektive uniformer, men også en god del av den eldre garde av hippier og rockere hadde funnet fram i natten. Og de var minst like ivrige foran scenen. Et veldig trøkk var det, og den usedvanlig sjarmerende Carter hadde alle i sin hule hånd og sjonglerte publikum som en dukkemester.

- Dere er fantastiske. Vi har aldri vært her før og så får vi en slik mottakelse. Det er fantastisk.

Resten av bandet kan sine instrumenter og sine sjangere, samt leverer innen et stort spekter - ballader med tente lightere i været er ikke vanlig kost, men det funket lell (og Carter viste seg å ha en stemme som ikke bare kan brukes til vræl) - og den lille timen i natten ble en av Roskilde-festivalens beste.

Reklame

Ekstremt høy strømpris – slik kutter du regningen

Kommentarer til denne saken