Gå til sidens hovedinnhold

Nattklubb i telt

Robyn gjør som hun sier, hun sier ikke bare hva hun gjør.

ROSKILDE(SIDE2): Robyn, Roskilde, Arena

Dersom man tilfeldig hadde ramlet inn på en konsert med Robyn, uten å ha hørt av eller om dama før, ville kveldens opptreden vært den beste måten å introdusere nykommere for konsertglede på.

Den svenske damen har et sjeldent lager energi, som gjør henne i stand til å nesten uavbrutt danse voldsomt og hardt. Bena stampet og armene slo, mens kroppen snurret rundt. Og gleden over å opptre - for det er det hun gjør, minst like mye som å synge noen låter for fansen - smitter.

Og fans hadde hun også nok av til stede under Arenas klamme, støvlagte teltduk. Allsangen gjallet både på hennes store hits fra 90-tallet og på låtene fra den siste skiva, Body Talk pt 1.

Det vil si - fra første dansesteg. Først ut var Fembot, og allerede fra første strofe satte hun standard for kvelden - dette er dama som forteller folk at de skal gjøre som hun gjør, ikke bare som hun sier. Overraskende nok minner hun mye om en ung Carola når hun står foran mikrofonen - uten vindmaskin eller vibrato i stemmen dog - men også om en animert japanskinspirert androgyn figur, som tillater at barske menn på 130 kilo lett synger med på Dancing on My Own.

Da hun i tillegg dro i gang Röyksopp-låta The Girl and The Robot mot slutten av settet, var det lite som minnet publikum på at Roskildefestivalens varmeste dag så langt hadde gått over i en kjølig affære utenfor teltduken. Robyn hadde fått tildelt Arena scene, teltet med mest støv og vind - men med varmen som presset fram mellom de mange tusen fremmøtte dansende, minnet det hele mer og mer om en svett og mørk klubb.

Nei, dama har ikke tidenes beste, sterkeste eller mest minneverdige vokal, selv om hun kan synge - klart og yndig pikete - men som helheten leverer hun en konsertopplevelse av de sjeldne. Med vokal på boks sikrer hun i tillegg at lydbildet ikke blir for spinkelt og forskjellig fra plata. Så nonchalant er hun, at konsert ikke nødvendigvis betyr det samme som å synge live - På Don't fucking tell Me what to Do finner hun det for godt å synge med til sin egen backingvokal først på Fuck You-linjene.

Frem til da har hun brukt det meste av låta til å tøye og bøye og danse spastisk fram og tilbake. Få kan tillate seg det uten å bli stående alene igjen i lokalet. Men dama eier alt rundt seg - selv bandet, som man knapt lar seg merke ved, (til tross for all musikken de produserer) før Robyn selv kastet seg over trommesettet og slo løs på cymbalene.

Da hun i tillegg leverte flere av sine eldste hits, fikk hun også bevist at fansen i Skandinavia har fulgt henne lenge - allsangnivået viste at de som da var 10, ikke har glemt blondinen.

Reklame

Ekstremt høy strømpris – slik kutter du regningen

Kommentarer til denne saken