Gå til sidens hovedinnhold

Bli med til Route 66

«Get your kicks on Route 66», heter det i sangen. Hovedfartsåra tvers gjennom USA ble «nedlagt» i 1985, men det er fortsatt mange som følger oppfordringen.

Det blå, spøkelsesaktige lyset omfavner meg. Vinden rusker i trekronene, og det knirker i råtne plankebord og rustne støtdempere. «Pass deg for hunden» står det på skilt flere steder. Men den bikkja døde nok for lenge siden, så jeg våger meg inn i det mørke, tomme motellet.

Jeg tråkker over knust glass og vandrer mellom ødelagte møbler. «Café» står det med store bokstaver på et vindu, i et hjørne geiper en gammel komfyr mot meg, og i taket henger ikke lenger den store lysekronen, som nå ligger i tusen knas på gulvet.

Litt guffent, ja, men også veldig underlig. Underlig fordi jeg mest sannsynlig hadde stått i en vakkert opplyst restaurant om jeg hadde gått 30 år tilbake i tid. Kanskje hadde jeg kjent duften av nygrillede hamburgere, mens praten hadde summet fra små bord. Utenfor hadde blanke Cadillacer og Buicker brummet om kapp, mens de siklet på den firefelts store veien, som passerer Glenrio. Men veien er tom for biler og den lille byen er tom for folk.

Starten på eventyret

11. november 1926 ble navnet Route 66 vedtatt av datidens politikere. Strekningen, som var en sammensveising av gamle grusveier og forskjellige lokale motorveier, starter i Chicago, passerer Illinois’ enorme sletter, krysser gjennom Missouri og toucher så vidt Kansas før den snirkler seg gjennom cowboystaten Oklahoma. Deretter følger Texas, New Mexico og Arizona, før veien ender i Californias lykkeland — Los Angeles. I underkant av 400 mil gjennom USAs hjerte.

Under depresjonen i 1930-årene var det mange som fikk nok av arbeidsløshet og elendighet. De stablet kone, barn og alle private eiendeler de kunne få med seg inn i familiebilen og dro mot vest. California og et nytt og bedre liv var målet. Bilen, og ikke minst Route 66, gjorde i alle fall den første fasen av drømmen mulig.

Bare under 2. verdenskrig ble innbygger-tallet i Los Angeles fordoblet, og de aller fleste innflytterne kom rullende langs Route 66. Moteller, bensinstasjoner, restauranter og butikker spratt frem langs den berømte veistrekningen. Eierne gned seg i hendene mens kundene strømmet på og pengene rullet inn.

Interstate

I mer enn 50 år var Route 66 selve hovedåren gjennom USA, men under 2. verdenskrig ble president Eisenhower inspirert av tyskernes Autobahn. Hans drøm ble etter hvert realisert. Interstate ble det nye ordet, og Route 66 var historie.

27. juni 1985 ble så Route 66 offisielt lagt ned. Knuste drømmer og håp, investeringer som plutselig gikk i oppløsning; alt ligger som perler på en snor fra Chicago til Los Angeles. Noen av de nær 400 milene er blitt erstattet med ny motorvei, andre strekninger er ødelagte. Men store deler av veien eksisterer fortsatt og er et gigantisk trekkplaster på nostalgiske eventyrere.

Øde spøkelsesbyer

Veien snirkler seg nemlig gjennom flere epoker av USAs historie. Via små, søvnige landsbyer, vakkert landskap, tilsynelatende uendelige åkre og ikke minst ... gjennom øde spøkelsesbyer.

De tidligere så velrenommerte restaurantene og motellene ligger her fortsatt, men i dag er de tomme og øde. Akkurat som Glenrio. Landsbyen har en aura av gammel storhet, som plutselig ble punktert. Nå står bare skjelettene igjen.

Illinois, Missouri og Oklahoma er vel og bra, men for en nordmann vil jeg tro at det er den siste halvdelen av Route 66 som redder showet. Straks jeg reiser inn i Texas forandrer landskapet seg til det bedre — i alle fall etter min smak. New Mexico bidrar ytterligere, med tørrere og mer øde landskap.

Så kommer sjarmøretappen — California. Men glem Hollywood, skyskrapere og et liv i luksus, i hvert fall de første milene.Den gamle asfalten til Route 66 har slått sprekker. Opp vokser busker og gress, og i bakgrunnen svaier et enormt skilt der «Roadrunner’s Retreat» står skrevet med falmede bokstaver. Omgivelsene er tørre, stille og nakne, men jeg kan likevel høre suset fra de millioner av bilhjul som en gang rullet forbi her.

Mojave-ørkenen

Straks Route 66 passerte grensen mellom Arizona og California, bar det lukt inn i den glohete Mojave-ørkenen. Temperaturen ligger nå på 47 grader i skyggen, og jeg undres hvordan i all verden folk kunne bo her?

Nå er Roadrunner-restauranten tom og øde. Akkurat som de aller fleste stedene langs denne delen av Route 66, som kalles Old National Highway. Men det finnes ett hederlig unntak.

Synet av Amboy viker ikke mye fra de nedlagte bensinstasjonene jeg har sett så langt på denne turen. Men det er én forskjell. Her finnes nemlig en liten sjappe, som selger overpriset drivstoff og kald drikke. En kar står bak disken, og jeg får inntrykk av at han serverer både hamburgere og pizzaer. Men nei, mannen forteller at slikt driver de ikke med lenger. Kald drikke, derimot, det har han. Jeg blir servert, betaler og så trekker jeg frem kamera. Da får gubben fart på seg.

— Nei, ingen bilder, roper han og forsvinner inn på et bakrom. Og siden har jeg ikke sett ham.

Siste etappen av Route 66 er full av valgmuligheter og ganske forvirrende. Men det spiller ingen rolle; uansett hvilken vei jeg velger, føres jeg til stillehavskysten og tilbake til sivilisasjonens sirkus.

Kommentarer til denne saken