Tirsdag skrev Nettavisen om Lars Peder Haga, førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen og ekspert på russisk luftmakt, sin analyse av hvorfor Russland sliter med å etablere luftherredømme i Ukraina-krigen, til tross for at de på papiret skal være totalt overlegne. I gjennomgangen, publisert først i den ferske fagboken «Krigen i Ukraina», trekker Haga frem Russlands primitive én-og-én-taktikk i luften, og hvordan de sliter mot Ukrainas luftvern i alle ulike høydesjikt.

Videre kommer Haga med en rekke konklusjoner, blant annet rundt hva erfaringene fra luftkrigen i Ukraina betyr for Norge, og hva vi kan lære av den.

Norge underlegen

Ved krigens start hadde Russland omtrent 350 bakkeangrepsfly, jagerbombere og flerrolle-kampfly tilgjengelig for innsats i operasjonsområdet mot Ukrainas mindre enn 100.

Norge har kjøpt 52 F-35A kampfly, men først i 2025 er samtlige fullt operative.

Likheten mellom Norge og Ukrainas underlegenhet i luften, i det minste på papiret, gjør det mulig å trekke en rekke konklusjoner for Norge og det norske luftforsvaret, om vi en gang skulle havne i en væpnet konflikt med Russland, skriver Haga:

– Noen konklusjoner er først og fremst relevante for Norge som den underlegne parten i den første fasen i en tenkt fremtidig konflikt mot Russland, før allierte forsterkninger er kommet frem eller dersom de er prioritert til andre områder. De handler om betydningen av å ha evne til å beskytte kritiske ressurser mot angrep fra lufta, og å bygge evne til å tåle de angrepene som med stor sikkerhet likevel vil komme gjennom, skriver Haga innledningsvis i konklusjonen.

Norge bør for all del håpe at Russland taper krigen i Ukraina, mener han:

– Dersom Russland skulle greie å slå Ukraina, eller i det minste tvinge frem en løsning hvor de greier å beholde okkuperte ukrainske territorier, kan det gi Russland et pusterom til å fortsette å bygge seg opp som en militærmakt. En slik utvikling er kanskje den som er farligst på sikt, skriver Haga, og legger til at man da «kan en se for seg en ny konflikt med Russland og Nato-land i Baltikum eller andre deler av Øst- og Sentral-Europa i en ikke alt for fjern fremtid».

– Da vil Norge kunne bli et viktig «bakre område» for mottak og videre transport av allierte forsterkninger for å omgå trusselen fra russiske langtrekkende våpen i Østersjøen. I verste fall kan Russland tenkes å okkupere norsk territorium i Finnmark for å skape dybde i forsvaret av basekompleksene på Kola-halvøya, skriver Haga.

For resten av Norge er ikke faren like stor, tror Haga. Et angrep over land i Finnmark vil være avhengig av noen få og forutsigbare forsyningslinjer som vil være sårbare for angrep.

– I et slikt scenario vil mesteparten av det norske landterritoriet være i samme stilling som sentrale og vestlige Ukraina – for langt fra russiske baser for angrep med kampfly, og ikke mulig eller lønnsomt å ta territoriell kontroll over, legger forskeren til.

Missilangrep

Haga argumenterer også for at siden «ingen av partene i Ukraina-krigen har greid å skape fullstendig ugjennomtrengelige luftvernbobler», så innebærer det at luftangrep med stor sikkerhet også vil nå gjennom luftvernet her til lands også.

– Dermed vil mål i Norge først og fremst angripes med kryssermissiler, og der de er innenfor rekkevidde med ballistiske missiler. Angrepene kan være både mot militære mål, og infrastruktur som havner, jernbane, bruer og tuneller for å forstyrre og forhindre mottak og fremføring av styrker og forsyninger. I tillegg er det sannsynlig med angrep på energiinfrastruktur, både strøm, olje og gass, i en variant av Russlands utpressingsstrategi mot Ukraina. En slik kampanje vil også bli ført uten hensyn til sivile tap, tvert imot kan det være en del av hensikten som del av en utpressingsstrategi, skriver Haga om en tenkt konflikt.

Han slår også fast at siden Norge aldri kommer til å avfyre det første skuddet i en eventuell konflikt med Russland, vil det være avgjørende at vi klarer å stå imot et første angrep.

– Det vil si at det norske luftforsvaret må ha fortifiserte baser, med fjellanlegg eller betongsheltere for kommando- og kontrollstruktur, flymaskiner og andre sårbare systemer og anlegg, skriver Haga.

– Den russiske straffe- og utpressingskampanjen som har blitt ført mot Ukraina, peker på den største svakheten ved Norges luftvern, som er manglende volum. Med dagens antall systemer vil det være umulig å beskytte både Luftforsvarets baser og kritisk, sivil infrastruktur, legger han til.

Offensivt

Samtidig handler ikke alt om å havne på defensiven i en tenkt Russland-konflikt:

– Krigen i Ukraina har også vist sårbarheter i den russiske krigsmaskinen. Det norske luftforsvaret bør både bygge evne til og planlegge for å utnytte disse sårbarhetene, skriver Haga.

Ett eksempel på dette kan være å angripe ballistiske missiler før de i det hele tatt blir skutt opp, mener han.

– Når ukrainske helikoptre og improviserte UAV-er lykkes med å fly inn i russisk luftrom og angripe infrastruktur inne i selve Russland, viser det også at det på papiret imponerende, russiske defensive kontraluftsystemet har svakheter, skriver Haga, og fortsetter:

– Russiske bakre områder vil være tilgjengelige og sårbare for angrep for den som evner å finne og utnytte disse svakhetene. Å bruke disse sårbarhetene til å finne og angripe plattformene for russiske kryssermissiler og ballistiske missiler kan være mer effektivt enn å bare møte dem reaktivt.

– Ballistiske missiler har Norge i dag ingen mulighet til å bekjempe i luften, slår Haga fast.

Russland har anslagsvis 4477 atomstridshoder, hvorav 1588 er strategiske atomstridshoder som er utplassert på nettopp ballistiske missiler eller på flybaser.

– Kjernefysisk katastrofe

Haga har en doktorgrad i sovjetisk historie fra 2011, og har fulgt Russland tett siden. Han konkluderer med at konflikten mellom dem og Nato neppe kommer til å forsvinne med det første:

– Ser vi bort fra en nokså usannsynlig politisk omveltning i Russland i en mer vestvennlig retning, er konfrontasjonen mellom Russland og Vesten kommet for å bli. Den kan i verste fall tenkes å vedvare i flere tiår om Russland greier å omstille seg til en krigsøkonomi uten at det skaper for stor motstand i det russiske samfunnet, skriver Haga, før han legger til:

– Samtidig ser ikke Russland ut til å være interessert i en åpen krig med Nato, som vil bli ekstremt ødeleggende og i verste fall kan eskalere til en kjernefysisk katastrofe.