Scarface
Made
Rap-A-Lot

Hvis du spør tøffe rappere om deres favorittfilm, vil mange svare ”Scarface”, narkothrilleren fra 80-tallets Miami. Hvis du spør de samme gutta om deres favorittrapper, vil mange svare Scarface, tøffingen som startet opp i Texas på 80-tallet.

Brad Jordan ble kjent som en tredjedel av Geto Boys, den sørlige versjonen av N.W.A., men hans samling av (offisielle) soloutgivelser er nesten bedre enn gangstrarapgruppens samlede verker. Scarfaces nye album er en fest for hip-hop-ører, eventuelt for alle musikkinteresserte generelt.

En snodig særing, som skryter av at det er rock han egentlig vil lage, og med et notorisk rykte om uforutsigbare humørsvingninger av bipolare størrelse; Face er litt av en fyr. Heldigvis har han også enorme ferdigheter på mikrofonen, med ofte mørke, dønn ærlige tekster som mange artister ville unngått.

Alt fra lekent tøys som at han noen gang heller synes det er greiere å ligge i sengen alene og se på sexfilmer med hånden på seg selv, fremfor å ligge med en dame hele natten, til den grusomme historien om hans deprimerte venn som hevdet han ville drepe seg selv, og som begikk selvmord etter at Scarface avviste det hele som fyllepreik. Kritisk selvinnsikt og redelig hverdagsprat blandes med den obligatoriske påminnelsen om gedigen troverdighet, på en måte få andre enn denne snart 40 år gamle rapperen makter. ”Girl You Know”, om svikfull kjærlighet, og breailboosten ”Big Dog Status”, er to representative eksempler på hvor kraftig kost dette albumet har blitt.

Musikken Scarface bruker som bakgrunn for sine til tider lugubre berettelser, er fra øverste hylle i hip-hop, uten at enorme budsjetter har blitt brukt. Her finnes ingen store stjernenavn, verken på produksjonssiden eller blant de få gjestene. Scarfaces ”Made” er så briljant at han nesten føles som undervurdert, tross sin posisjon som din favorittrappers desiderte favorittrapper.

ALLE MUSIKKANMELDELSER