Gå til sidens hovedinnhold

De har funnet ungdomskilden

Syv måneder i året er innbyggerne i landsbyen Shade i Zanskar isolert fra omverdenen. Men de får betalt for tøffe kår i form av lange liv.

Hellingen jeg balanserer i er stupbratt, og det er langt å falle om jeg skulle være uheldig. Litt smånervøs prøver jeg å lære av Stanzing Dolma (78). Hun er gammel og liten, men beveger seg som en fjellgeit der hun med en halvsløv sigd kutter og samler gress oppe i høyden.

– Begynner rett etter at sola gir meg litt varme, forteller hun i en kort pause.

Jeg er imponert over damen. Nå er det snart middagstider og hun har jobbet i hele dag... ja, faktisk har hun holdt på her oppe hver dag i en hel uke.

– Dette er for geitene, forteller hun og holder opp en kvast med noe grønt.

– Mens det er for yakdyrene. Hun peker mot en annen ås.

– Viktig å gi dyrene riktig mat, påpeker hun og retter atter en gang baken mot himmelen.

Jeg takker for lærdommen, mens jeg begynner å kare meg ned fra åsen. Vel nede passerer jeg små åkerlapper av rug, poteter og gulrøtter, hvor lekende unger med rennende neser spretter rundt.

Det er bare de aller yngste som kan tillate seg å leke. Straks barna har nådd en alder hvor de kan gjøre nytte for seg, må de jobbe. De gjeter og melker geiter og yakdyr, bærer gress, sanker ved, henter vann og passer de aller minste.

Hard vinter

Dette er Himalayas grunnskole, og den gir barna svært viktig lærdom, for her betyr arbeid mer enn penger og materielle goder: Her betyr arbeid liv eller død.

Shade, 4250 meter over havet, i dypet av det gamle kongeriket Zanskar, er en av de få landsbyene i Himalaya som fortsatt eksisterer på tradisjonelt vis. Hit går ingen veier og her finnes ingen strøm, ingen bølgeblikktak eller motoriserte ting.

Landsbyen ligger idyllisk til, omringet av grønne enger og slakke åser, frisk luft og ville fjell. Begreper som stress, baksmell på skatten, finanskriser og høye bensinpriser eksisterer ikke i innbyggernes vokabular.

Men om harmonien virker komplett nå, så forbereder landsbyen seg på noe som vi nordmenn neppe hadde satt så altfor mye pris på...

Den gamle mannen vender sitt skrukkete ansikt mot den kjølige kveldsvinden og snuser ut i lufta.

– Denne vinteren blir nok hard, påpeker Phunchok Yangayal (75).

Et par av de unge mennene, nedlesset av gress som skal i hus, nikker enige mens de passerer den gamle, vise mannen. Men de har ikke tid til å la ham snakke ut. Skal de, deres familier og husdyr overleve den kommende vinteren, må de stå på.

– Latskap kan straffes med døden for både mennesker og dyr, hevder Tsering Angdus, som er landsbyens overhode.

Han påpeker nødvendigheten av å ha fulle matlagre, vedlagre og dyrefôrlagre før vinteren kommer. Syv måneder i året er Shade totalt isolert fra omverdenen.

– Fra november begynner snøen å legge seg over de høye passene vi må krysse når vi skal besøke nabolaget, forklarer han.

Likevel er Tsering glad i årets kaldeste måneder. Da kan han omsider slappe av. Om våren pløyer og dyrker innbyggerne markene sine. Når sommeren endelig kommer, er det masse jobb med åkrene og dyrene.

Samtidig må de hele tiden sanke ved og tørke yakmøkk, som skal brukes som brensel om vinteren. Men den mest hektiske tiden på året er høsten. Da skal alt i hus.

– Så når vinteren til slutt faller over oss, har vi fri, forteller han og smiler bredt mens han innrømmer at det ofte kan bli både 30 og 40 kuldegrader i Shade.

– Men selv om det er kaldt om nettene, blir det varmt og godt de dagene vi har vintersola, forteller han og snakker entusiastisk om de gode vinterdagene da temperaturen stiger til hele 20 grader. Minusgrader, vel å merke.

Hardt og godt liv

– Gammeldags?

– Tradisjonelt vis?

Stang Dolma (93), sprek som en 50- åring, skarp som en ungdom og med en hukommelse vi andre bare kan misunne henne, rister på hodet når jeg undrer om det er blitt noen forandringer her siden hun var ung.

– I gamle dager levde vi tradisjonelt, nå er det nye, moderne tider, hevder hun. Begrunnelsen hennes er basert på at de indiske myndighetene for 40 år siden startet et program for å hjelpe de få gjenværende landsbyene i Himalaya med litt mat.

– Hvert år kan en familie gå med hestene sine til landsbyen Padum, hovedstaden her i Zanskar, og motta blant annet 500 kilo ris og 600 kilo mel, forteller hun.

Stang takker myndighetene, men mener tiltaket har gjort hennes etterkommere latere enn hennes egen generasjon.

– I gamle dager var jeg mange dager på rad ute i fjellene med yakdyrene. Ja, livet er blitt langt mer komfortabelt nå, hevder hun.

– Jeg levde et hardt liv med mye arbeid, men du verden som jeg fikk betalt, minnes hun og forklarer hvilken herlig følelse det var å være en ung pike, sterk og frisk.

Hvor fantastisk det var å ligge på ryggen i gresset og telle stjernene på himmelen. Da Stang var ung, bodde det kun fire familier i Shade – nå bor det 17 her, noe som gir landsbyen rundt 105 innbyggere.

– Overbefolket, hevder hun før hun endelig avslører sin forklaring på hvorfor folk blir så gamle i landsbyen.

– Vel, sier Stang og drar litt på det.

– Frisk luft, hardt arbeid, god mat... Nei da, jeg skal være ærlig, avslutter hun og bare vinker meg inn i huset til sitt barnebarn.

– Sett deg her, så skal vesla servere deg vår ungdomskilde. Så forsvinner den gamle damen til fordel for en dame i 30- årene.

Ungdomskilden

Det lille huset har bare ett rom. Et kombinert oppholdsrom, kjøkken og soverom. Familien består av mann og kone og fire barn. I midten av rommet troner en liten svartovn, som familien har kjøpt i Padum.

– Vi hadde et godt år for en tid siden og solgte mye yaksmør og noen geiter i Padum, forklarer Stanzing Lotus (34) før hun trekker fram en krukke med noen illeluktende saker.

– Hver dag hele livet, fra vi er fem-seks år drikker vi chang, forteller hun og mener at dette nok er en av de viktigste grunnene til at mange av innbyggerne i fjellene blir gamle.

En bolle blir fylt halvveis med chang før hun spar oppi noen store skjeer med tsampa (ristet rug, som blir knust til mel). Jeg slurper i meg stoffet, som jeg faktisk har prøvd på alle mine reiser i disse fjellene.

Det smaker like ille hver gang. Gjæret rugmel, som lukter kattepiss. Og dette skal gjøre Himalayas innbyggere så veldig gamle?

Vel, da jeg en halvtime senere sjangler ut fra det lille huset, etter at jeg av høflighetsgrunner har svelget nedpå et par boller med chang, heller jeg nok mer til en helt annen teori. Den høye gjennomsnittsalderen, selve livskilden, har med livsstilen å gjøre. Hadde de latt være å drikke dette brygget, tror jeg de ville blitt 150 år gamle...

Reklame

Ekstremt høy strømpris – slik kutter du regningen

Kommentarer til denne saken