Gå til sidens hovedinnhold

Kjente lukten av brent menneske

Først da lukten forsvant, klarte Samuel Maoz å lage film om egne krigsopplevelser.

(SIDE2:) 20 år etter at han var ferdig med filmskolen i Tel Aviv, klarte Samuel Maoz å skrive filmen «Libanon». Den handler om fire menige soldater som får i oppdrag å betjene en tanks under den første krigen i Libanon. Samuel eller Schmulik er filmens hovedperson, han som sitter med fingeren på skyteren.

Mer fra Side2. no: Besøk forsiden

- 6. juni 1982 klokken 06:15 drepte jeg en mann for første gang i mitt liv. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ville eller fordi jeg ble beordret, jeg reagerte instinktivt som du gjør når du tror du skal dø. Jeg var 20 år gammel, skriver regissøren i presentasjonen av sin film.

Sett innenfra en tanks
28 år etter møter vi ham i Oslo. Hans første spillefilm, «Libanon» har vunnet Gulløven i Venezia. Maoz' krigstraumer er plutselig blitt allemannseie.

Det spesielle med «Libanon» er ikke bare at det er en høyst personlig, naken og tidvis grusom film. Det er at hele filmen er sett innenfra tanksen som de fire unge mennene bemannet. Det er en høyst spesiell følelse, som om du er femte skytter på laget, og det fungerer på en suggererende bra måte. Det er som å sitte til knes i svette, piss, hete og en sitrende angst.

- For meg var min personlige beretning en del av pakken ved å lage «Libanon». Litt klisjéaktig kan du si at jeg lagde den fordi jeg hadde et behov for å tilgi meg selv. Jeg har et ansvar. Jeg kan ikke komme unna at jeg var sistemann i den dødelige raden av hendelser, sier han.

- Traff meg helt plutselig
Samuel eller Shmuel har i årene etter filmskolen jobbet som produksjonsdesigner og kurator på museum. Han sier han forsøkte å skrive «Libanon» rett etter krigen. Hver gang han forsøkte kjente han lukten av brent kjøtt.

- Den kunne treffe meg voldsomt og helt plutselig. Jeg klarte ikke å skrive så lenge den var der.

Det var den andre krigen i Libanon som endelig fikk ham til skrivebordet igjen.

- Plutselig så vi våre barn involvert i det samme som vi gjorde, sier han.

Rett fra guttelek
Samuel Maoz sier at han og kompisene var som alle andre gutter på 1970-tallet, opptatt av strandliv og damer. Militærtjenesten var som en guttelek. De skjøt på tønner med store våpen. Det var kult.

- Hæren kan ikke forberede deg på krig. De kan kanskje få deg i god fysisk form, men ingenting annet. Å ta liv er ikke en normal handling for et menneske, sier han. Maoz husker tilstanden han og guttene kom i da de la ut på ferden til Libanon i tanksen.

- Etter 20, 30, 40 timer slår den helt basale instinktet inn. Du sover kanskje 10–15 minutter i løpet av et døgn, du mister smakssansen, hørselen din blir ultraskarp og du blir totalt fokusert. Du tenker ikke som du gjør når du lever et vanlig logisk hverdagsliv. Du er et dyr på jakt og som blir jaget, sier han.

SE VIDEO AV LIBANON

HTML EMBED
video_embed(13041,1);

Han sier forskning har vist at svært mange som dør i krig, dør den første eller andre dagen. Overlever du til dag tre, skal det være en bombe eller noe annet som faller i hodet på deg som dreper deg. Maoz klarte seg over dag tre ved å skyte.

Vanskelig å klage
For et år siden kom filmen «Waltz With Bashir» av Ari Folman. Også den en beretning om Libanon-krigen, da som en blanding av spillefilm og animasjon. Maoz sier han fremdeles føler seg som en uskikkelig gutt når han snakker om ettervirkningene av krigen.

- Våre foreldre og deres generasjon kom fra leirene. Hadde du to bein og to armer da du kom hjem fra Libanon, fikk du høre at du ikke hadde noe å klage på. De hadde tross alt var i leirene og det var mye verre. Flere av disse voksenpersonene var jo ikke stabile mennesker etter alt de hadde opplevd. Jeg husker vi hadde en lærer som skrek til oss at alle var ute etter å utslette oss. Vi måtte passe på, sier han.

Israel er ved sin beliggenhet og historie et ganske annerledes samfunn enn vi er vant til. Likevel opplevde Samuel Maoz at hans unge skuespillere «var enda mer på stranden mentalt» enn han hadde vært. Siden han først og fremst ville formidle følelsen av redsel og dyrisk instinkt, gjorde han den ekstreme øvelsen at han stengte dem inne i en container under forberedelsene.

Etter timer i varmt mørke, begynte de å slå med jernrør på konteineren, så fulgte en udefinert tid med stillhet før de begynte igjen.

- Jeg så øynene på skuespilleren da vi slapp han ut. Jeg forsto at ord var overflødige der og da, sier Samuel Maoz.

«Libanon» har norsk premiere etter påske.

Reklame

Denne eksklusive motebutikken har salg bare én gang i året