Gå til sidens hovedinnhold

Sissel levde på suppe i 20 år

På det tynneste veide den 176 centimeter høye kvinnen 45 kilo. Nå vil hun gjerne bruke erfaringene sine for å hjelpe andre, men hun når ikke frem.

- Det offentlige må gi meg en sjanse, sier Sissel M. Odland (47) fra Frekhaug til avisen Nordhordland.

- Tidligere alkoholikere og narkomane blir brukt, men ikke psykisk syke. Er vi stemplet som gale resten av livet? Er vi totalt ubrukelige? Går det ikke an å bli frisk fra psykisk sykdom? Jeg har mange år bak meg med angst, som jeg brenner for å bruke til noe, sier hun.

Levde på suppe i 20 år
Det er ikke lett å se at den høyreiste, glade og frittalende kvinnen som sitter foran meg har slitt med panikkangst, fobier og tvangstanker.

- Jeg har vært psykisk syk i 26 år av livet mitt etter en veldig tøff barndom. Dette ga blant annet utslag i at jeg ikke klarte få ned fast føde på over 20 år. Jeg fikk bare i meg silte supper. I tillegg slet jeg med dyp depresjon, var livredd for å dø og våget ikke gjøre noe uten at moren min var med, forteller hun åpenhjertig.

- Hvordan hadde det seg at du ikke fikk ned fast føde?

- Jeg var på ishockeykamp for å se fetteren min spille for Bergen Djerv. Plutselig da jeg skulle spise hamburger slik jeg pleide på kamp, følte jeg at den satt fast i halsen, sier hun.

Uansett forsikring både fra moren og etter hvert fra leger om at det ikke var noe galt med halsen, ville ikke følelsen av at halsen var så trang at hun til og med slet med å trekke pusten, slippe taket fra Sissel. Hun fikk rett og slett panikk om hun fikk noe inn i munnen, overbevist om at det ville sete seg fast om hun prøvde svelge.

Innlagt på Sandviken
- Vekten raste nedover og på det tynneste veide jeg med mine 176 centimeter bare 45 kilo, sier Sissel og forteller at hun laget middag til barna sine hver dag, men klarte ikke spise noe av det selv.

Etter hvert ble hun så dårlig at hun ble lagt inn på Sandviken sykehus i et halvt år. Der begynte hun å «behandle» seg selv med silte supper. I over 20 år levde hun utelukkende på supper.

- Jeg husker hvordan jeg kunne sitte og strigråte samtidig som jeg tvang suppen i meg. Jeg hadde da barn å ta meg av alene, så jeg måtte bare, sier Sissel.

Sterke bånd til mor
Heldigvis hadde hun god hjelp i moren sin.

- Hun har alltid vært der. Jeg hadde ikke overlevd uten henne. Men det var også ufattelig deilig å endelig kunne gi slipp på henne nå som jeg er frisk, sier Sissel.

- I dag er jeg nesten dobbelt så tung som jeg var på det letteste, og kan låne klær av moren min. En barnslig oppdagelse, men et sterkt mor-datter-forhold betyr veldig mye for meg.

Redd for å dø
Når hun tenker tilbake ser hun at hun ikke har hatt noe særlig til liv.

- Jeg har ikke noe forhold til brødrene mine, jeg har ikke greid å stille opp for dem og de har ikke vært gode på å sette seg inn i min situasjon.

- Angst og panikk førte til at jeg ikke greide å spise, ikke være alene i huset, eller gå ut alene. Jeg var livredd for at hjertet mitt skulle stoppe, så jeg våget ikke å være aktiv. Og jeg var veldig deprimert.

- Det er utrolig viktig å «face» hvert enkelt menneske, og jeg tenker ofte på hvor mye jeg kunne ha endret om jeg visste det jeg vet i dag, sier kvinnen som har prøvd det aller meste av behandling og medikament for sine diagnoser i disse årene.

Redningen
For fire år siden skjedde det som skulle bli vendepunktet i livet til Sissel.

- Jeg kom i behandling hos Ingvard Wilhelmsen, som driver egen hypokonderklinikk. Han er rimelig direkte og spurde meg rett ut om jeg trodde på at jeg var så ulik alle andre at jeg ikke kunne gjøre noe så naturlig som å spise mat. Kort fortalt fikk han meg til å snu tvangstankene mine og ta kontroll over livet mitt, sier Sissel.

Livsglad og nygift
I dag er den livsglade kvinnen frisk, og helt uten medikamenter.

En varm julidag i år giftet hun seg med klassekameraten fra barneskolen, og de to er i ferd med å pusse opp hans barndomshjem. Sissel har tre barn og tre barnebarn, med nummer fire på vei. Kåre har fire barn, så det krever litt plass når storfamilien er samlet.

Sissel ler ofte og hjertelig.

- Humor har vært utrolig viktig for meg. Og jeg har et spesielt forhold til ungene mine. Vi har mye gøy sammen og båndene er sterke. Kanskje har de følt ansvar for meg da jeg var syk, sier hun.

Les flere saker i Nordhordaland

Reklame

Nå er det superpriser på Pondus-album

Kommentarer til denne saken