Gå til sidens hovedinnhold

Siste tur med gutta

Lett og kledelig melankolsk sommerfilm om en ikke lenger så sammensveiset kompisgjeng på sin årlige hyttetur.

HTML EMBED

Å begrave en hund - Norge 2013. Regi: Andreas Lisberg, Julian Hagemann. Med: Øivind Vogt, Simen Aurstad Gjernes, Benjamin Helstad, Sindre Horseby, Olav Waastad, Gitte Witt, Kristin Jess Rodin, Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Trine Wiggen

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

Denne norske komedien – eller kanskje heller komediedramaet – handler om en guttegjeng som setter av gårde på sommerlig hyttetur, slik den årlige tradisjonen krever. Nå er de imidlertid kommet litt opp i tjueåra, og det blir fort påtakelig at de ikke har like mye til felles som da de vokste opp sammen. Det hjelper heller ikke på den insisterende barnslige og ikke så rent lite kleine stemningen at en av gutta har invitert kjæresten og et par av hennes venninner over.

Manuset til Å begrave en hund ble skrevet av Julian Hagemann og Torkild Jarnhold mens de gikk tekstlinja på Westerdals i Oslo. Ikke lenge etter endt utdanning bestemte Hagemann seg for å realisere det, sammen med sin også Westerdals-utdannede medregissør Andreas Lisberg. Uten å gå den tungrodde veien om det offentlige støttesystemet, men med en ung og sulten gjeng både foran og bak kamera. Resultatet er så absolutt preget av sjarm og entusiasme, men heldigvis også av solid håndverk.

De fire sentrale kompisene gestaltes av en gjeng med ulik bakgrunn – Benjamin Helstad har gått Teaterhøgskolen og spilte hovedrollen i Kongen av Bastøy, Simen Aurstad Gjernes og Sindre Horseby er hittil ukjente fjes, mens Øivind Vogt er kjent som tv-komiker og manusforfatter på Trygdekontoret. Ikke desto mindre har de en god og naturlig kjemi sammen, og utgjør en overbevisende sammensveiset gjeng.

Vogts Jo må nok anses for å være filmens hovedkarakter, og publikums mest naturlige fokus for identifikasjon. Rollen krever riktignok ikke tidenes bredeste spillregister, men like fullt viser komikeren i sin første filmopptreden både evner og utstråling nok til å fylle oppgaven som ledende mann.

Å begrave en hund byr på mange gjenkjennelige situasjoner, flere av dem svært morsomme – selv om jeg mistenker at filmen totalt sett ville tjent på å dvele noe mindre ved de flauvittige øyeblikkene. Som nevnt innledningsvis er imidlertid ikke dette noen ren komedie. Dypest sett handler det om nostalgi, og veien derfra til melankoli er sjelden lang. Sakte, men sikkert innhentes da også hovedpersonene av alvoret de synes å være så redde for.

Komedie i møte med drama er ingen enkel balansekunst, og innimellom sliter filmskaperne med denne vektingen. For eksempel kan de mest outrerte karakterene gjøre det litt vanskelig å ta de mer seriøse sekvensene fullstendig på alvor. Men i all hovedsak er filmen både morsom og dramatisk nok til å fortjene begge sjangerstemplene.

Historien har dessuten fått lov til å stole på sin indre dynamikk framfor å bli presset inn i standardformularer, noe som kler den godt – uten at filmen nødvendigvis kan sies å ha en utpreget radikal dramaturgisk struktur.

Å begrave en hund er en sjarmerende, underholdende og kledelig melankolsk sommerfilm, av en gjeng unge filmskapere det skal bli spennende å følge i årstidene framover.

Reklame

Her får du munnbind levert helt hjem

Kommentarer til denne saken