Gå til sidens hovedinnhold

På denne pallen står det 115 kilo med potetgull

Det er like mange kilo som Roger har mistet.

I Norge er 20 prosent av den voksne befolkningen overvektige. Hvert år opereres rundt 2000 av dem for fedme. Den 41 år gamle småbarnsfaren Roger Marthinussen fra Narvik har stått på den lista, skriver Fremover.

I denne artikkelen forteller han historien om hvordan han ble så overvektig at det holdt på å ta livet av han. Om hvordan livet stoppet opp, og hvordan det nå er kommet i gang igjen etter fem år.

Helgekos hver eneste dag

Det er mandag morgen. I det enorme Rema-lageret på Fagernes i Narvik er det travelt. Mer enn normalt. Mange butikkhyller skal fylles opp igjen etter påske. Paller med mat løftes. Senkes og kjøres ut.

Bare en står helt i ro.

Den inneholder selve bildet på urnorsk lørdagskos med familien.

Potetgull. Med salt. Med salt og pepper. Eske på eske. Hundrevis av poser.

Drømmen for en som elsker snacks.

Roger Martinussen elsket potetgull. Han gjør det ennå. Selv om det holdt på å koste han livet.

- Potetgull hører fremdeles med til helgekosen. Men nå er det helg bare når det skal være det. I mange år hadde jeg helg hver eneste dag. På menyen sto potetgull, brus og sjokolade. Mye potetgull, brus og sjokolade, forteller Roger Marthinussen.

- Har ingen å skylde på

Han var en normal gutt, som hadde en normal oppvekst hvor moren serverte han sunn mat. Mat som alle spiser. Roger var ikke overvektig som barn, og han var normalt aktiv.


- Frem til jeg var 16–17 år hadde jeg et såkalt normalt utseende. Ikke hadde jeg noe stoffskifteproblem heller, så jeg har ingen andre å skylde på. Jeg gled inn i et stillesittende liv med et usunt kosthold. Det er utrolig hvor fort det var å havne der. Kiloene bare «snek» seg på meg. Jeg så det. Jeg merket det. Jeg husker at jeg flere ganger i 20-25-årsalderen så meg selv i speilet og tenkte at ... dette skal jeg fikse. Men jeg gjorde ingenting seriøst med problemet. Ikke før situasjonen var blitt veldig ille. Jeg visste hvor viktig kostholdet er. Det vet jo alle. Men det er ikke like lett å gjøre noe med saken. Det er lett å se det nå – at i mange, mange år var jeg altfor sløv med meg selv, forteller Marthinussen.

Slet med dårlig samvittighet

I påsken 2009 veide han 197,5 kilo. Han var far til to småjenter på tre og fem år som aldri fikk oppleve at pappa tok dem med på skitur på Bjørnfjell, i akebakken i Fagernes-fjellet, eller i fjæra. I stedet måtte han høre dem fortelle om hva de andre ungene i barnehagen hadde gjort i helgen sammen med foreldrene sine.

- Jeg kunne ikke bidra med noe; verken til ungene mine eller til min daværende samboer. Jeg klarte så vidt å gå fra huset og ut i hagen hvor jeg satt på en stol og så på at ungene lekte. Beina var så opphovnet og full av væske at jeg hadde store problemer selv med å komme meg ut av senga. Det å stå var veldig vanskelig.


At familien etter hvert skaffet seg en campingvogn som sto fast plassert inne i Skjomen bedret på samvittigheten hans. Litt. Det ga i hvert fall jentene større mulighet for å utfolde seg fysisk og gjøre det andre unger gjorde.

- Det var viktig for meg også.

Men Marthinussen slet. Han var deprimert, spiste «lykkepiller», og ville helst tilbringe dagene hjemme i senga med teppet trukket langt over hodet.

- «Lykkepillene» gjorde alt bare mye verre. Jeg stengte meg inne, syntes mer synd i meg selv, og måtte psyke meg opp for å klare å gå på kinoen for å stå i døra og ta imot billettene. Jeg følte at folk så meg og pratet «skjit».

Slet med depresjoner

Roger Marthinussen prater åpent om da han var stor. Han bruker ikke begrepet feit eller tykk, bare stor. Men han både vet- og har hørt at andre har kalt han feit. Både små og store.

- Jeg kunne gå i byen og møte en småbarnsfamilie. Det var sårt å høre ungene si halvhøyt: «Så dokker kor feit han av!!!»

- Det skjedde mange ganger, og det gjorde noe med meg. Men jeg forstår at noen kalte meg feit. I dag reagerer jeg selv når jeg ser veldig store folk. Det gir meg flashback til slik jeg var selv, og jeg synes synd på dem fordi jeg vet at bare et fåtall av dem har et liv. Når det er sagt, så irriterer det meg å se debatter på tv hvor overvektige skylder på foreldrene eller på andre for at de har vektproblemer.

- Noen kan selvfølgelig skylde på sykdom. Jeg kan det ikke, men overvekt er en livsstilsykdom. Min påstand er at 80–90 prosent av overvektige selv har satt seg inn i den situasjonen de er havnet i. Jeg er med i debattforum for slankeopererte på Facebook. Mange de som deltar der synes synd på seg selv. For meg handler det mer om å stikke fingeren i jorda og spørre seg selv om hvordan vi havnet i denne situasjonen.

Måtte slanke bort 20 kilo

En slankeoperasjon i november 2009 berget han. Datoen for operasjonen fikk han vite i mai samme året. Samtidig kom ordren om å slanke seg 20 kilo. Hvis han ikke klarte det ville ikke legene i Bodø ta sjansen på å operere.


- Heldigvis får jeg si, så fikk jeg både forhøyet blodtrykk og diabetes 2 samtidig. I tillegg til at jeg led av søvnapné som betyr at jeg ikke pustet normalt mens jeg sov. Alt dette motiverte meg til å gå ned i vekt. Ikke 20 -, men 35 kilo forteller Roger Marthinussen.

- Jeg har det veldig godt i livet mitt nå, selv om det ble brudd i samboerforholdet. Det skjer med mange andre slankeopererte Jeg har ikke så lyst til å si mer om den saken, men dagliglivet fungerer i praksis. Jeg bor i samme bydel som min tidligere samboer gjør, slik at jentene kan gå både til skola og til vennene sine uansett om de tilbringer uken hos meg eller hos henne. Det gir oss alle ro.

Slet med selvbildet

- Men jeg skal innrømme at den første tiden etter operasjonen var veldig tøff både fysisk og psykisk. Jeg måtte gjennom to store operasjoner for å bli kvitt den overflødige huden. Etter den andre av disse operasjonene takket jeg nei til flere. Jeg klarte det bare ikke, og jeg slet veldig med selvbildet. Han jeg så i speilet var slett ikke han jeg ønsket å være, forteller Roger Marthinussen.

Skiftet image

Utseendet endret seg naturlig etter operasjonene, men Roger skiftet også image. Før hadde han fremstått som den runde, godmodige «bajasen fra kinoen», nå sto det et elegant antrukket mann der.


- Det første jeg gjorde var å kaste joggebuksene. I 20 år hadde jeg gått rundt i slike, fordi de var det eneste jeg fikk på meg. Jeg hater joggebukser og skal aldri bruke slike igjen.

- Nå du veier 197,5 kilo er det ikke mye du kan tillate deg å være forfengelig med. Men jeg har alltid vært forfengelig på en «kroppsdel».... håret! Frisyren var det eneste jeg kunne gjøre noe med. Det var en trøst. Og jeg kommer fortsatt til å være forfengelig her, gliser Roger Marthinussen.

Har ingen 40-årskrise

Om vinteren er du sikker på å treffe Roger Marthinussen på ski i Fagernesfjellet, med eller uten døtrene sin. Du vil også treffe han på sykkel i marka, eller med fiskestang ved en bekk. Han er en aktiv friluftsmann.

- Jeg har 20 år inaktivitet å ta igjen. Skjønner du det? Det er først nå jeg kan utfolde meg i de friluftsaktivitetene som det er helt naturlig å gjøre fra de er 15-20 år. Det er mulig noen reagerer på å se meg kjøre i Mørkholla. La dem gjøre det. For meg føles det bare herlig, sier Roger Marthinussen.


Men det hender også at du treffer Roger Marthinussen ute på byen i godt selskap og i enda bedre «humør».

- Det har fått spydige tunger til spørre om jeg måtte vente helt til jeg fikk en fin kropp før jeg turte å gå ut. Noen lurer også på om jeg har fått den berømte 40-årskrisa fordi jeg er blitt så ivrig etter å kjøre på ski.

- Det er verst å møte dem som kommer bort og sier at jeg har forandret meg så mye! Det er folk som ikke kjenner meg. Jeg bruker å svare at jeg er den samme; det er bare det ytre som har forandret seg. Forandringen er at jeg er blitt stillere. Og det er ingen 40-årskrise. Det er en 40-årslykke over å få delta i livet!

Les flere saker i Fremover

Reklame

Slik sparer du enkelt 600 kroner på mobil-abonnementet

Kommentarer til denne saken