Ingen andre steder på jordkloden blåser det jevnlig like hardt som i Sørishavet. Lavtrykkene jager uavbrutt etter hverandre rundt bunnen av jordkloden, akkurat som en bikkje som prøver å fange halen sin. Ingen landmasser sperrer for lavtrykkene og bølgene i havområdene nord for Antarktis-kontinentet.

En 17 mil lang og tre mil bred flis av en øy alene ute i havet i «vindtrakta» øst for Kapp Horn og nordspissen av Antarktis. Selve øya er en uvirkelig kontrast mellom isbreene og snøen som dekker tre fjerdedeler av øya ved sommerstid og sin grønne vegetasjon. Mellom stormbyger og solskinn.

Du seiler inn i en av buktene med solskinn og milevis sikt i den krystallklare polarluften. I neste sekund er de glitrende smeltevannselvene fra breene skjult av den grå tåkesuppen fra neste lavtrykk som blåser inn.

Pingvinvegg

En meterhøy hvit vegg møter alle gummibåtene som setter i land ekspedisjonsturister fra cruisebåtene i St. Andrews Bay på øyas nordøstkyst. Det er de hvite skjortebrystene til kongepingvinene som står tett i tett nede på stranden.

For noen år siden var veggen 20 meter høy og laget av is. Det er her Cookbreen renner ut i havet. Men de siste 30 årene har alle isbreene i bukta vært på tilbaketrekning, og pingvinene har fylt opp den ledige plassen. En tur opp på åsryggen bekrefter inntrykket av pingviner så langt øyet rekker. Her har 150 000 pingvinpar lagt redene sine, den største kolonien på øya.

Akkurat som den litt høyere fetteren keiserpingvinen, bytter også kongepingvinen fjærdrakten ved sommerstid. Omtrent hver tiende pingvin ser ut til å labbe rundt i møllspiste pelskåper blant de elegante pingvinene i kjole og hvitt mens fjærbyttingen pågår. De hvite fjærene som faller av blir ikke liggende på bakken lenge. Vindkastene samler dem opp og sender dem i fjærskyer ut på havet, nesten som en konstant snøstorm.

Territoriale seler

Nede på stranda kjemper også hundrevis av antarktiske pelsseler om albuerom. Små gjenger med selungdommer sluntrer rundt og lekesloss, eller bare sover. De voksne selene er ekstremt territoriale, men har inngått våpenhvileavtale med pingvinene for lengst.

Mennesker, derimot, er ikke velkomne i land. Selv selungene brisker seg når du setter foten på land for første gang. Men du oppdager fort at de minste ikke er så tøffe i trynet likevel. Det holder å klappe i hendene og rope stopp, så mister selungene motet og trekker seg tilbake med et fårete uttrykk.

Norsk hvalfangst

Tidlig på 1900-tallet var både sel og hvalbestanden nesten utryddet etter 100 års intens beskatning. I 1886 rapporterte fangstskuta «Ekspress» at de kun hadde sett én sel på hele øya. I dag er bestanden av sel på over tre millioner.

Den først landstasjonen for hvalfangst ble etablert av nordmannen Carl Anton Larsen i Grytviken i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. Etter hvert ble det etablert fem landstasjoner, som flenset og bearbeidet hvalskrottene fra skipene.

Hvalfangerne som tilbrakte sesongen på hvalkokeriene, tjente gode penger. Flere av landstasjonene hadde kino, bibliotek og fotballbane. Grytviken hadde dessuten både kirke og hoppbakke. Under rekordsesongen i 1925–26 var totalfangsten på 7825 hval. Den regulerte fangsten kunne ikke vare i det uendelige. Da Grytviken ble nedlagt i 1965, var 175.000 hval blitt slaktet og kokt på Sør-Georgia. Det totale fangstresultatet for hele Antarktis var på 1,5 millioner hval.

Rovdrift

Rovdriften på hval klarte nesten å utrydde bestanden. Men næringsgrunnlaget rundt Sør-Georgia er eksepsjonelt. Krillen, en slags rekeart, vandrer som en elv opp fra Antarktis til farvannene rundt øya og danner livsgrunnlaget for seler og verdens største pattedyr – hvalen.

Nå er den smale kyststripa igjen blitt en av verdens travleste yngleplasser for sel, sjøelefanter, pingviner og sjøfugl. En både kald og frodig Edens Have i verdens mest ugjestmilde havområde.