RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Alle satt og drakk øl. Helt utrolig!

Foto: Getty Images / All Over Press
Sist oppdatert:
Dennis Bergkamp fikk sjokk.

Dennis Bergkamp ble hentet til Arsenal av daværende manager Bruce Rioch i 1995 for 7,5 millioner pund. Nederlenderen kom til en liga totalt dominert av den engelske mentaliteten.

Møtet med balløya og dens herskere ble derfor et aldri så lite sjokk for den blonde nederlenderen.

Bergkamp var elev av den stolte Ajax-skolen, og på den tiden lå hovedstadsklubben milevis foran mange andre når det kom til kosthold, trening, og profesjonalitet blant spillerne.

Under en treningsleir i Sverige fikk Bergkamp en liten smak av hvordan det var å jobbe med Tony Adams, Martin Keown, Ray Parlour og gladgutten Paul Merson.

- Jeg skjønte det rett og slett ikke. Vi var på treningsleir og på kvelden gikk jeg tur med kona mi. Da så jeg resten av laget sitte på puben og drikke øl, forteller Bergkamp.

- Det var helt utrolig. Det morsomste var likevel at det var umulig å merke noe av dette på trening. Alle ga 100 prosent. Selv drakk jeg ikke, men de andre respekterte meg for det.

Bergkamp forteller at veldig mye i londonklubben forandret seg året etter. Da kom en franskmann inn som sjef i klubben, men helt andre ideer og verdier.

- Arsène kom inn og alt forandret seg. Men mye av suksessen vi hadde var likevel på grunn av de engelske spillerne. De hadde en herlig mentalitet. jeg elsket det, sier Bergkamp.

Nederlenderen ble værende i Arsenal fram til 2006 og opplevde stor suksess med londonklubben. Da han takket for seg ble han hyllet som en av klubbens store legender.

Et nytt Ajax
Historien om den «ikke-flygende hollender» startet imidlertid lenge før Arsenal-tiden. Bergkamp ble født i Amsterdam i 1969 og hadde en fotballgal far.

Wim Bergkamp ønsket at sønnen skulle hete «Denis» etter helten Denis Law, men dette ble ikke akseptert i folkeregistret og dermed endte guttungen opp med å hete «Dennis».

Antall n'er i navnet skulle uansett ikke få så mye å si for unge Bergkamp. Det var fotballspiller han skulle bli, og det var fotballspiller han ble. Det startet altså på Ajax-akademiet.

Allerede da Bergkamp var 11 år gammel, hadde den nederlandske storklubben fattet interesse for stortalentet.

- De ville ha meg da jeg var 11 år, men foreldrene mine, som hadde føttene godt planet på jorden, mente at Ajax handlet mer om pelskåper og store ord enn fotball. De sa derfor: «Dette er ikke for deg; du skal ha glede av fotballen». Ett år senere kom Ajax tilbake. Denne gangen var det en annen gutt fra nabolaget som også var ønsket der, så jeg fikk være med.

- Da vi kom til Ajax skjønte vi fort at mye hadde forandret seg der. Ungdomsarbeidet var ikke lenger så systematisk. Det handlet mer om å nyte fotball. Det var lett å tilpasse seg.

Bergkamp steg fort i gradene og i 1986 fikk han sin profesjonelle debut. Det var en annen legende, Johan Cruyff, som ga den da 17 år gamle Bergkamp sjansen på A-laget.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det første målet til angrepsspilleren kom noen måneder senere. I et oppgjør mot HFC Harlem den 22. februar 1987 scoret han ett av målene i det som til slutt ble en 6-0-seier.

Bergkamp ble i Ajax fram til 1993 og var blant annet med å vinne både ligaen og UEFA-cupen. I både 1992 og 1993 ble han kåret til «årets spiller» i hjemlandet.

Brutte løfter
Interessen for Bergkamp var nå stor. Real Madrid var interessert, men Cruyff rådet unggutten til å droppe det spanske storlaget. Det endte i stedet med at han valgte italienske Inter.

Angivelig skal ikke Cruyff ha vært særlig fornøyd med det valget heller. Idolet hadde nok et håp om at Bergkamp skulle dra til hans kjære Barcelona.

- Han sa aldri noe, men han ville at jeg skulle til Barcelona. Han sa hele tiden at jeg ikke burde gå dit, og dit. Til slutt var Barcelona det eneste alternativet igjen, husker Bergkamp.

- Selv ville jeg til Italia, det var den største og beste ligaen. Men ikke til Milan, de hadde allerede Ruud Gullit, Marco van Basten og Frank Rijkaard. Dermed sto valget mellom Juventus og Inter. Da vi pratet med Inter fikk vi en god følelse. De lovet en hel masse, men senere fant jeg jo ut at dette bare var tull. De lovet at jeg skulle få spille i angrep, og det fikk jeg - i en måned.

Bergkamp fikk med seg lagkompis Wim Jonk på flyttelasset til Milano. Oppholdet i storklubben ble imidlertid ikke spesielt bra for Bergkamp.

Nederlenderen kom ikke godt overens med alle lagkameratene, fikk ikke spille i sin favorittposisjon, og hadde et anstrengt forhold til pressen. Det ble kun to år i italiensk Serie A.

- Jeg hadde et godt forhold til de fleste lagkompisene. Mange av dem hadde vært i klubben i 10-15 år. Folk som Giuseppe Bergomi. De tok vare på meg. Nicola Berti var også hyggelig. Det var snille mennesker. Den eneste som skuffet meg, var Ruben Sosa (fotballgud red. anmerk.). Vi var begge spisser, men klarte ikke å finne tonen på banen. Jeg tror ikke han likte meg helt.

Italiensk presse var såpass lite imponert over Bergkamp at de døpte om spalten «ukens esel» til «ukens Bergkamp». Nederlenderen innrømmer at han ikke liker pressen særlig.

- De ventet at jeg skulle snakke med dem hver dag. Jeg sa: «Er det kamp på søndag, skal jeg snakke om den på mandag. Men jeg snakker ikke om det på onsdag og torsdag», minnes han.

- Jeg snakket med media to ganger i uken. Det er faktisk mye. Men journalistene ble sinte. I England opplevde jeg kritikk fordi jeg trengte syv kamper på å score mitt første mål. Greit nok, jeg har ikke noe imot kritikk, men i Italia var det annerledes. De fant på idiotiske historier om meg. En gang jeg hadde klippet meg, skrev de at jeg mistet håret fordi jeg ikke taklet presset.

Som hånd i hanske
Så i 1995 sa altså Bergkamp farvel til støvellandet, Ruben Sosa og det elleville pressekorpset. Inter-president Massimo Moratti sendte følgende hilsen til Arsenal da overgangen var i boks.

«Scorer han ti mål i løpet av Arsenal-karrieren, har dere hatt flaks». Den mektige Moratti skulle få angre uttalelsen.

- Det overrasket meg at han sa det, for jeg kom godt overens med ham. Han elsker fotball og jeg tror han syntes det var synd at jeg dro. Han sa også til meg at han ville jeg skulle bli i Inter.

Flere andre røster var også kritiske. Daværende landslagsspiller Stuart Pearce mente Arsenal kastet bort penger på å hente Bergkamp. Han mente også kjøpet av David Platt var skivebom.

Engelsk fotball skulle likevel bli en drømmearena for Bergkamp, og etter en litt treg start, ble han fort én av Premier Leagues dominerende spillere. Målene rant inn.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Som ung var Spurs-mann Glenn Hoddle Bergkamps store idol, mens faren som nevnt var besatt av Manchester-baserte Denis Law. Arsenal var likevel et naturlig valg for nederlenderen.

- Jeg var aldri Tottenham-fan, jeg var Hoddle-fan. Faren min var ikke Manchester United-fan, han var Law-fan. Planen var hele tiden å reise til England etter Italia. Publikum der er fantastisk.

- Agenten min hadde kontakter i Arsenal, siden Glenn Helder var der. Så kom telefonen. Igjen var det mange løfter. De vil bruke meg i angrep. Det var vanskelig for meg å ta dette seriøst, etter det som hadde skjedd i Inter. Men jeg tenkte: «Arsenal? Okay? De har vunnet cupvinnercupen og har Ian Wright. De hadde et stabilt lag. Dette passer meg», husker Bergkamp.

Og han hadde rett. Arsenal og Bergkamp passet som hånd i hanske. I løpet av elleve år i klubben ble det tre ligatitler, fire FA-cuptitler og tre Community Shield-titler på nederlenderen.

Selv om det var Rioch som hentet Bergkamp til London, slet han heller aldri med å tilpasse seg livet under Arsène Wenger.

- I den alderen, og slik jeg spilte, var jeg aldri redd for å miste plassen, men da Bruce dro, var jeg litt redd for en reprise av det som skjedde i Italia. Vi hadde hatt en god oppkjøring til den nye sesongen, men plutselig sa Bruce takk for seg. Ingen hadde trodd at det skulle skje. Men vi fikk høre at Wenger skulle komme inn og jeg kjente til ham. Det roet nervene mine.

Målet mot Argentina
Samtidig som Bergkamp viste sin fotballkunst i England, og etter hvert fikk etablert seg i Arsenal, viste han også klasse for det nederlandske landslaget. Debuten kom i 1990.

To år senere var han på plass under EM i Sverige, en turnering der Nederland røk ut for Danmark på straffer i semifinalen. Bergkamp scoret tre mål og ble delt toppscorer.

- Jeg kom med på landslaget etter 1990-VM. Det var en fiasko for Nederland. Jeg håpet å passe inn og gjøre mitt beste. Jeg scoret mot Tyskland og Skottland. Det var viktige mål.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Bergkamp fikk også med seg VM i 1994, EM i 1996, VM i 1998 og EM på hjemmebane i 2000. Han spilte totalt 79 kamper og scoret 39 mål med flagget på brystet. Noen titler ble det aldri.

- I 1992 var vi nærme, men mange av spillerne var nær slutten av karrieren. De var kanskje ikke sultne nok? Hadde vi gitt litt ekstra, hadde vi tatt gullet lett. 1994 var fantastisk, men da var vi ikke gode nok. Men vi burde ha slått Brasil, vi var bedre enn dem i den kampen. I 1996 var det mye problemer mellom Ajax-spillerne og de andre. I 1998 burde vi vunnet hele VM.

- Igjen tapte vi mot Brasil. De skulle ikke skjedd. Hadde vi vunnet den kampen, kunne vi gitt Frankrike tøff kamp om seieren. De ville ikke møte oss, for å si det sånn, sier Bergkamp.

Det var mot Argentina i 1998-VM at spissen scoret et av sine mest minneverdige mål. En langpasning fra Frank De Boer ble dempet, og satt lekkert i mål med utsiden av foten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Under EM på hjemmebane i 2000, var Nederland selvsagt storfavoritter. Der tok imidlertid reisen slutt i semifinalen, på straffespark mot Italia, selv om de oransje hadde dominert stort.

- Vi skulle slått Italia og gått til finale det året. Etter det trener vi mye på straffer i Nederland. Vi hadde gode spillere i alle mesterskap, men klarte ikke å heve oss helt opp. Vi var kanskje litt like?

- Alle spillerne var teknisk gode. Vi tenkte og spilte på samme måte. Det var god fotball. Men noen ganger trenger du en stopper som banker ballen opp på tribunen. Litt mer kynisme.

Etter EM på hjemmebane takket Bergkamp for seg på landslaget. Etter at han la opp har Nederland vært i en VM-finale, i 2010, men det var ikke helt etter 43-åringens smak.

- Nei, jeg fikk en vond smak i munnen av det. Holland spilte så bra i forkant av turneringen. Enkelte kamper i selve VM var også bra. Men i finalen glemte de å spille fotball, sier fotballprofilen.

- Plutselig var taklinger det viktigste. Det er ikke vår stil å spille skittent. Slik jeg kjenner lagledelsen var det nok heller ikke planen, men frustrasjonen tok helt overhånd, sier han.

Magi og mer magi
Under tiden som Ajax-spiller var Bergkamp en naturlig måltyv. I Arsenal gikk han etter hvert fra å være en stor målscorer, til å score store mål. Hvem glemmer vel perlen mot Newcastle?

Et oppspill, en herlig vending, og en kald avslutning. Magisk! Dette er likevel ikke favorittmålet til nederlenderen.

- Målet mot Argentina var det beste. Det å score et slik mål, i en slik turnering, med slik stil. Mål må bety noe, og det målet sikret oss en plass i VM-semifinalen, minnes Arsenal-helten.

- Følelsene strømmet på etter det målet. Jeg tenkte tilbake på drømmene mine som sjuåring. Jeg drømte om å spille i VM. Jeg hadde gitt alt. Hele livet mitt handlet om dette øyeblikket.

Slik beskriver Bergkamp fulltrefferen mot Newcastle.

- Jeg var bestemt på at jeg skulle gjøre alt i min makt for å få ballen i mål. Noen sekunder før jeg fikk ballen, hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle gjøre vendingen, forteller 43-åringen.

- Det var faktisk litt flaks. Da jeg scoret hat trick mot Leicester i 1997, var det imidlertid ikke flaks. På et siste målet hadde jeg full kontroll. jeg visste hva jeg skulle gjøre, sier han.

(artikkelen fortsetter under videoen)

Bergkamp scoret totalt 120 mål på 423 kamper for Arsenal, men for londonklubben var han også en regissør av dimensjoner. 124 målgivende pasninger ble det på elleve år.

Den flotteste assisten var kanskje framspillet til Fredrik Ljungberg mot Juventus på gamle Highbury. Nok en gang, magisk av Bergkamp.

- Jeg ventet på at Freddie skulle ta løpet. Han kom alltid på løp og jeg kunne alltid finne ham. Jeg hadde sett ham og fikk med meg at bevegelsen kom. Hadde han stoppet opp, hadde jeg sett dum ut, men han løp, og visste hva jeg tenkte. Det er umulig å forsvare seg mot noe slik. Det finnes ingen høyreback som noen gang har fulgt et slik løp. Det var den perfekte pasning.

- Alle vet følelsen av å score et mål, men for meg kommer en assist ganske nærme. Jeg liker å løse gåter. Jeg så alltid for meg hvordan sluttresultatet skulle bli. Det ga meg stor glede.

De beste og verste
I løpet av karrieren spilte Bergkamp sammen med en rekke store stjerner, og en annen Arsenal-lagende, Thierry Henry, har sagt at Bergkamp er den beste han har spilt med.

(artikkelen fortsetter under videoen)

Andre Bergkamp fikk æren av å jobbe med på topp var Ian Wright, Nicolas Anelka,. Marco van Basten og Patrick Kluivert. Men hvem var best av dem, Bergkamp?

- Det handler om å tilpasse seg. Med Anelka var det lett, for han var så rask og alltid på vei bak forsvaret. Ga jeg ham ballen, var han alene med keeper. Men skal jeg velge én favoritt, må det være Thierry Henry. Han var perfekt. Hver eneste bevegelse var gjennomtenkt. Van Basten var annerledes. Han var en god avslutter og veldig god til å motta ballen, sier Bergkamp.

Og hvem var da best av Bergkamp og Henry, kan man jo spørre seg.

- Vi utfordret aldri hverandre til én-mot-én. Ikke engang på trening. Det var så mye respekt inne i bildet. Han var raskere enn meg, men på trening pleide han som regel å sentre til noen andre når vi var i duell én-mot-én. Jeg gjorde det samme. Overfor noen spillere gjelder det å oppføre seg, forteller Bergkamp.

Og forsvarsspillere, da, Dennis? Du møtte jo noen brukbare av dem gjennom årene også?

- De beste var Sol Campbell og Jaap Stam. Tøffe midtstoppere med fart. Jeg elsket også å møte Sinisa Mihajlovic og Marco Materazzi. De var store i kjeften, tøffe i taklingene, og skitne. De tråkket deg på tåen og slenge en albue i ansiktet på deg. Det tente meg. Jeg liker også Martin Keown. Han var tøff på banen og stor i kjeften i garderoben. På en morsom måte.

3615471

Nerver av stål
Etter tiden i Arsenal la Bergkamp støvlene på hyllen. Nok var nok. Han returnerte til Ajax og tok fatt på trenerutdanningen. Dette var noe han først hadde sagt han ikke ville.

- Da jeg sluttet med fotball, ville jeg ikke bli trener. Jeg ville spille golf, og være med barna mine. Sønnen min spilte for et lokalt lag, og jeg ble med ham på trening. I ny og ne ledet jeg også laget hans, og det nøt jeg. I Holland kunne jeg ta trenerutdanningen på ett år. Jeg fikk diplomet og kunne bli trener nå jeg ønsket. Marco van Basten ringte meg med en gang.

- «Kom til Ajax», sa han. Jeg så for meg at det var et sted jeg ville begynne. En gang i framtiden ser jeg for meg å gjøre noe lignende i Arsenal. Jeg er tilbake i fotballen nå. Jeg trengte en dytt.

Denne sesongen har Bergkamp vært assistent for Frank De Boer i Ajax. Det er likevel som spiller vi fortsatt husker ham best. En komplett angrepshelt, med nerver av stål.

- Jeg var og er veldig fokusert. Jeg viser sjelden følelser. Det er bare de som står nærme meg som får se meg slik. Jeg var aldri nervøs for noe. Jeg pleide å holde føttene på jorden. Gode ting var tross alt ikke så gode, og de dårlige tidene var ikke så dårlige. Nå sier jeg til gutta: «Spill med et smil», og de sier: «Men det gjorde jo ikke du», forteller 43-åringen.

- Da jeg spilte, var jeg så konsentrert at det så ut som jeg var iskald. Inni meg var jeg likevel alltid glad, legger han til.

Det er likevel én ting som får nervene til Bergkamp i høyspenn. Nederlenderen er nemlig livredd for å fly, der av klengenavnet «den ikke-flygende hollender».

- Tre dager før kamp begynte jeg å grue meg til å fly. Da jeg sluttet å fly, var det en befrielse. Under kamper tenkte jeg ofte på flyturen hjem. Det ødelagte fotball for meg. Jeg måtte ta en avgjørelse. Det var enten det, eller terapi. Da jeg signerte for Arsenal var det noe av det første jeg fikk i kontrakten, at jeg ikke skulle fly. Men jeg kan kjøre overalt. Det er ikke noe problem.

Noen erobrer verden i luften, mens andre gjør det til sjøs. Dennis Bergkamp erobret verden med to føtter, et klokt hode og en sliten Ford Escort. Eller hva han nå kjørte rundt i?

Kilder: FourFourTwo, The Sun, The Independent.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere