- Alle ser at det er lang vei opp

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

- Ikke helt fair sammenligning, sier Mats Zuccarello i Det store intervjuet.

06.05.13 09:57

NEW YORK (Nettavisen): «Livet er herlig», sier en kollega i avisen til meg hele tiden. Jeg pleier å smile tilbake, uten å si noe til svar. Han har jo rett.

Dette livet består i stor grad av ord. Store ord, små ord, forvirrende ord, oppklarende ord. Vonde ord, trøstende ord, gledende ord.

Vi hører noe bli sagt og reagerer deretter.

Mats Zuccarello Aasen fikk nylig høre at han minnet lagkamerat Brad Richards om Martin St. Louis, mannen som gjorde flere mål og målgivende pasninger i verdens beste liga – National Hockey League (NHL) – enn noen andre denne sesongen.

Lille Mats Zuccarello Aasen fra Løren i Oslo minnet Richards om en av verdens beste spillere.

Oslogutten reagerte.

- Jeg pratet med Brad om det der, sier Zuccarello til Nettavisen, og fortsetter:

- Det er vel ikke helt fair.

Vi sitter ved siden av hverandre i en sofa i en suite i åttende etasje av hotellet The Pearl i 49. gate i New York, like ved Times Square. Kevin Skabo, 25-åringens manager, sitter i en stol på den andre siden av bordet. Kevin Taylor, som er visepresident for filantropi i Right To Play, slapper av i den andre stolen.

Dette herlige livet har på sitt sedvanlige, fascinerende vis samlet oss fire – fra vidt forskjellige bakgrunner – i dette rommet. Her og nå.

Zuccarello er her som idrettsstjerne. Han har nettopp signert en avtale med Right To Play om å være en av deres mange ambassadører. Skabo, en manager og rådgiver på full fart fram i norsk idrett, har ordnet avtalen. Taylor er her fordi Johann Olav Koss ikke fikk tid. Den tidligere OL-helten er i San Francisco i et annet ærend.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

Men Martin St. Louis, ja.

Sammenligningen til Richards lokket smilet fram hos meg. Ikke fordi Richards spilte sammen med St. Louis da de vant Stanley Cup med Tampa Bay Lightning i 2004, men fordi jeg har dratt sammenligningen selv.

Allerede før Richards kom med denne uttalelsen, hadde jeg spurt et par ledende NHL-journalister om akkurat dette. Som mangeårig NHL-fantast har jeg nemlig analysert meg fram til at spillere som er under 175 centimeter eller over 190 centimeter, ofte får sine gjennombrudd senere enn andre spillere. I midten av 20-årene.

St. Louis er en strålende playmaker, 172 centimeter høy, ble aldri draftet og slo igjennom som 26-åring. Zuccarello er en strålende playmaker, 170 centimeter høy, ble aldri draftet og er 25 år.

- Jeg blir selvfølgelig fornøyd over å høre det, men St. Louis har vunnet poengligaen i NHL to ganger. Det er nok et stykke å gå, insisterer Zuccarello.

Det er åpenbart at Zuccarello ikke liker å bli hausset opp. Han er en jordnær gutt som elsker å spille ishockey. Ros har han likevel vært nødt til å venne seg til. Først som tidligere poengkonge i både den norske og den svenske eliteserien. Nå som stjerne i New York Rangers.

- Det Brad sa, var vel at jeg minte ham om St. Louis fordi jeg er liten og kvikk og sånne ting. Og St. Louis fikk jo ikke sitt gjennombrudd i NHL før han var 25-26 år, han heller, så det er kanskje sånn han mener. Alle ser jo at det er lang vei opp til Martin St. Louis, som er en av de bedre i ligaen, fortsetter Zuccarello.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Pontus Höök / NTB scanpix

Richards strør for øvrig rosende ord over nordmannen så fort han får sjansen.

- Jeg elsker å spille sammen med Zuccarello, sa Richards nylig til Nettavisen.

Jeg nevner dette for Zuccarello, som kikker på meg et kort sekund og deretter ser bort.

- Det er veldig hyggelig å få ros av medspillerne. Brad og jeg har spilt sammen i de fleste kampene jeg har vært her og jeg føler at det fungerer bra. Han har vunnet Stanley Cup, vet hva som gjelder, har spilt i ligaen i mange år. Det er veldig ålreit å ha en sånn medspiller som du kan prate med om ting og tang, som hjelper deg, gir deg råd og som du kan lære av.

Jeg gjetter at det er blitt nok ros nå. På listen over ting Zuccarello har lyst til å gjøre, står nok det å spille ishockey og det å måtte svare journalister på spørsmål om ros fra medspillere i hver sin ende av skalaen.

Kevin Taylor har ventet høflig på en pause i samtalen. Han kremter forsiktig før han takker Zuccarello for at han vil være med på Right To Play-laget og forlater rommet. Fire blir til tre, men i praksis er det bare Zuccarello og meg igjen nå. Skabo sitter opptatt med diverse telefonsamtaler og blander seg ikke inn i intervjuet.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

Neste tema: Forholdet til New York Rangers og NHL.

- Jeg trives veldig bra. Jeg har alltid likt meg veldig bra i Rangers. Det er vel egentlig bare norsk media som har spekulert i mitt forhold til treneren og i trivselen min. Man vil jo spille på høyeste nivå, og det er NHL. Det er veldig morsomt å kunne være med og bety noe for et lag som Rangers, som er et av verdens beste.

- Hva assosierer du selv med NHL?

- NHL er noe man ikke tenkte på når man kom fra Norge og var liten. Det var hockeykort. En helt annen verden. Jeg hadde en drøm om å komme til Sverige. Det var litt mer realistisk. Å tenke på NHL ... Shampo var der, men han var jo en gud, sier Zuccarello.

Han høres brått mer ut som en fan enn en spiller.

- Jeg er superfan, utbryter han når jeg bemerker dette.

Så legger han ut om fantasiligaen «Small World», hvor han er en liksom-manager som styrer et fiktivt lag i konkurranse med et dusin andre NHL-entusiaster. Denne sesongen vant landslagsspilleren Niklas Roest ligaen, mens Zuccarello selv endte på fjerdeplass.

- Har du deg selv på laget ditt?

- Nei, men jeg har Ryan Callahan (kapteinen til Rangers, red.anm.) på laget mitt. Jeg prøver å passe til ham hver gang jeg får sjansen. Jeg minner ham på det før hver kamp, sier at det er viktig at han er på tå hev, så fantasilaget mitt gjør det bra.

Zuccarello ler. Jeg skryter av at jeg vant min fantasiliga, og glemmer merkelig nok å nevne at det gikk heller dårlig i de tre andre jeg var med i.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

Small World er seriøs business, får jeg vite. Mathias Trygg er president. Han deler ut bøter til alle som ikke er aktive på nettsiden deres med en viss regelmessighet. Vinneren får en ring – akkurat som i NHL. Spørsmålet er om Zuccarello har forsøkt å få tak i seg selv.

Det må jo være irriterende, mener jeg, dersom han scorer i NHL og taper på det i fantasiligaen?

- Jeg draftet meg selv først i fjor og det fungerte jævlig dårlig. Nå vil jeg helst ikke ha meg, ler den tidligere Frisk-spilleren.

Vi fortjener begge to minutters utvisning for å spore av intervjuet. «Delay of game».

Tilbake til NHL-drømmen.

- Det var først da jeg kom til Sverige at jeg tenkte at jeg kanskje hadde en sjanse. Så kom OL og etterpå fikk jeg vite at flere NHL-lag var interessert. Det var en litt rar følelse. NHL er en drøm som egentlig ikke har vært en drøm, for det har vært så langt borte, humrer Zucca.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jen Fuller / Getty / All Over Press

- De siste årene har vi ofte sett at nordamerikansk media hver vår har identifisert én spiller som den som alle klubbene ligger langflate etter. Etter OL i 2010 var vel du den spilleren det året. Hvor mange tilbud hadde du?

- Nei, det vet jeg ikke. Det var noen. Jeg pratet med en del GM-er (managere, red.anm.), trenere og klubber. Så falt valget på New York. Jeg pratet med dem og fikk en god følelse. Selv om mine to første år kanskje var turbulente, som mange sier, så har jeg ikke angret. Jeg ville gjort det samme igjen.

Det er lett å forstå nå, men jeg tar meg i å lure på om han virkelig mener det. Trener John Tortorella er fargerik, men gammeldags, og liker store, sterke, defensivt trygge spillere. En liten trollmann fra nord står ikke på noen ønskelister Julenissen har registrert under Tortorella så langt.

- Du har ærlig talt ikke angret? Selv ikke da du bare fikk spille ti av 82 kamper i fjor? Hvorfor ikke?

- Jeg har fått spille hockey i Madison Square Garden. Jeg har fått spille i NHL. Jeg har fått spille over 50 kamper i verdens beste liga og scoret mål i Madison Square Garden foran 19.000 tilskuere. Jeg ville gjort akkurat det samme igjen. For meg var dette det rette valget.

HTML EMBED

- Apropos Madison Square Garden; Jeg var til stede da dere vant 4-0 mot New Jersey Devils i den siste kampen i grunnserien. Etter at dere scoret det siste målet og speakeren fortalte publikum hvem som scoret og hadde de to assistene, la jeg merke til at fansen jublet høyest da speakeren leste opp ditt navn. Legger du merke til sånt selv?

Sånne spørsmål gir meg nesten litt dårlig samvittighet. Jeg er overbevist om at Zuccarello ikke liker å svare på sånt. Han er opptatt av å beholde beina godt plantet i skøytene.

- Det tenker jeg ikke så mye på. Det er hyggelig. De har veldig bra fans her borte.

- Det virker som de har ekstra stor sans for deg?

- Det blir vel sånn at de kanskje ser litt ekstra på «han lille», og så gjør «han» plutselig noe de ikke hadde ventet og så blir det litt sånn (at de får sans for det). Det er bare hyggelig. Man setter pris på alt det der, sier Zuccarello.

Så legger han til noe jeg håper norske fotballspillere leser:

- Man spiller hockey først og fremst fordi det er kult, men vi hadde ikke kunnet leve av hockey uten tilskuere, så vi setter utrolig stor pris på fans og de som kommer og ser på kampene.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Pontus Höök / NTB scanpix

Er det noe et drøyt tiår som sportsjournalist har lært meg, er det at denne elementære kunnskapen – at fansen betaler lønna til utøverne – unnslipper overraskende mange idrettsutøvere. Og samtidig veldig få hockeyspillere.

Hva er det med hockeyspillere? Hvorfor fremstår de som mer jordnære? En av mine favorittjournalister, TV-ankeret John Buccigross i ESPN, presenterte tidligere denne uka sin teori på akkurat dette.

«Mange av disse spillerne hadde foreldre som sto opp klokken 06.00, knyttet stive lisser med numne hender og kjørte i time etter time for å henge inntil en hockeyrink. Mor og far gikk «all in». Og elsket det. Og barna deres så at foreldrene elsket det, hvilket naturligvis betydde at de elsket dem. Og når noen er overbevist om at de er elsket, kan de flytte fjell. Alt handler om familien, om bilturene, om moroa, svetten og kampene. Men mest av alt om kjærlighet.»

Det er derfor hockeyen er så vakker, tenker jeg. Så intens og så vakker. Livet er herlig.

Neste tanke er at dette sklir helt ut. Zuccarello har ikke tid til å sitte her i flere timer. Leserne orker ikke å lese en hel bok når de venter en vanlig artikkel, selv om dette er Det store intervjuet. Dere kan betrakte dette som en beklagelse. Jeg skal skjerpe meg.

Vi får gå over til spørsmål og svar.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

- Calle Johansson, en tidligere backkjempe fra Sverige, sa en gang i et intervju at han gladelig hadde ofret den ene armen for å vinne Stanley Cup. Hva tenker du om det?

- Ja, det er jo det største man kan vinne, så jeg skjønner hva han mener. Nå har jeg vært uheldig og var skadet under sluttspillet i fjor, men jeg har spilt litt i sluttspillet og der er det ikke mulig å prate med hverandre. Det er så høy lyd, sånn stemning, i arenaene.

- Du merker det i laget også. Stemningen er spent. Det er noe spesielt med det. Samtidig har jeg prøvd å fortelle meg selv at jeg skal tenke på det som vanlige kamper og gjøre det jeg pleier, ikke tenke altfor mye, for da låser det seg kanskje litt. Men det er klart - Stanley Cup hadde vært helt sykt å vinne.

- Hvordan ser hverdagen ut? Har du noe fritid?

- Vi spiller jo utrolig mange kamper. Vi lever egentlig et kjedelig liv. Eller; jeg skal ikke si at det er kjedelig, det er litt stygt å si. Man trener og spiller kamper, ellers ligger man på sofaen. Du må lade batteriene.

- Det går ikke an å hvile i kamper, du må være 100 prosent i hver kamp du spiller. Er man ikke det, taper man. Det gjelder å bruke tiden godt. Så det blir ikke mye sightseeing i New York. Jeg spiser og slapper av utenom kampene. Det er det viktigste.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

- Nå er du jo singel. Er det ikke fristende å bruke utelivet i New York?

- Nei, det tenker jeg ikke så mye på. Jeg er her for å spille hockey.

- Kan det bli et ensomt liv?

- Ja, men du har jo alltid lagkompiser. Vi er veldig privilegerte i det vi driver med, samtidig som vi opp igjennom årene har gått glipp av mye morsomt som kompisene har gjort og du ikke har fått vært med på. Men så har du kanskje fått oppleve noe annet i stedet, som ikke de har fått.

- Jeg hadde nok byttet et par byturer med å score mål i Madison Square Garden ...

- Ja, det er det jeg mener. Dessuten er ikke jeg superglad i å feste. Det er gøy å gå ut med kompiser om sommeren, men ellers er ikke det der det morsomste jeg vet.

- Nivået ditt nå; du spiller i førsterekka til Rangers i NHL. Er du stolt og fornøyd eller har du nye mål?

- Selvfølgelig er man stolt, men samtidig tenker jeg ikke så mye over det. Jeg klyper meg i armen når det er reklamepause under kampene og ser meg rundt i arenaen og tenker at alle her er her for å se på oss og her sitter jeg i Rangers-drakt. «Nyt det mens du kan».

- Man er jo stolt, men samtidig tar man det for gitt når man er her. Men det er viktig at man klyper seg i armen og nyter det.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

- Føler du at du har nådd maksnivået ditt?

- Jeg håper at det er mer. Man utvikler seg for hvert år. For hver dag, egentlig. Du lærer deg hvordan man skal leve som proff hockeyspiller. Alt er en faktor. Hvordan man lever utenfor banen, for å være klar for kamper. Jeg tror man utvikler seg hver dag.

- Foretrekker du Mats Zuccarello eller Mats Zuccarello Aasen?

- Det spiller ikke så stor rolle. Gjør det som er enklest. Mats Zuccarello Aasen er jo så langt ...

- Du har kontrakt med Rangers ut denne sesongen. Hva med framtiden?

- Det er Rangers jeg har lyst til å være i. Jeg kjenner alle i organisasjonen. Mange av bestekompisene mine spiller her. Jeg har det veldig bra i laget og begynner kanskje også å finne min posisjon i laget. Får man sjansen til å bli, så er det nok det beste som er, sier Zuccarello.

Nå går det unna her. Bra. Og jeg legger merke til at han igjen gir inntrykk av å trives i Rangers. Enten er det ekte, ellers er det godt skuespill. Jeg vedder på det første.

- Hvordan er nivåforskjellen på NHL og KHL?

- KHL er en veldig bra liga. Overraskende bra, faktisk. Jeg trodde ikke at den var så bra. Den er litt mindre fysisk, litt mindre aggressiv, i og med at det er litt større rinker. Men du tenker ikke på det når du spiller, alt går på instinkt.

HTML EMBED

Jeg må tilbake til Rangers og trivselen der. Zuccarello svarer først «Jevgenij Malkin», så «Peter Forsberg» på spørsmål om hvem som er den beste spilleren han har spilt sammen med, mens jeg pønsker ut mitt neste spørsmål.

- Har forholdet til Tortorella endret seg? Du får jo spille mer nå enn før ...

- Det der er en mediagreie. Jeg er bare en spiller for han, og han er treneren min. Sånn har han det med alle. Jeg liker Tortorella, han er veldig «straight up». Han er ikke urettferdig. Spiller du dårlig, får du høre det. Spiller du bra, får du høre det.

- Han blåser i om du heter Rick Nash, Marian Gaborik eller Mats Zuccarello. Gjør jeg feil, får jeg høre det så jeg blir svett i øra, men det samme gjør Nash også, og da er det greit. Jeg har et bra forhold til ham, som alle andre, tror jeg.

- Hvor deilig har det vært å få den tilliten som minuttene på isen indikerer?

- Når jeg får spørsmål om hvorfor det går så bra nå, er kanskje dette den største faktoren, at man får spille og vise seg fram. Jeg var skuffet da jeg bare fikk spille sju minutter, men samtidig er det vanskelig å være veldig skuffet når man får spille i et NHL-lag. Da høres man ut som en liten, egoistisk grinunge.

- Jeg har alltid vært fornøyd når jeg har vært her. Men akkurat nå føler jeg at istiden er den største faktoren i forhold til forrige gang. Det gjelder å fortsette å være ydmyk. Spilletid er noe man må gjøre seg fortjent til. Det gjelder å være på topp hele tiden, ikke gå rundt og tro at man er noe.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Håkan Nordström/SCANPIX

- I et intervju for et par uker siden uttalte Tortorella at du måtte produsere mer poeng. Hvordan reagerte du på det?

- Jeg visste ikke før kampen at han hadde sagt det, men det ble en stor sak etterpå. Selv om jeg bare fikk to assists på de første åtte kampene, følte jeg selv at jeg spilte bra. Det var bare stang ut. Jeg visste at det måtte komme hvis jeg bare fortsatte å jobbe.

- Og det gjorde det.

- Ja. Det kom jo. Men samtidig er man alltid skuffet som spiller hvis man taper. Hvis vi vinner, bryr jeg meg ikke så mye, men når vi taper, tenker man på det. Som hockeyspiller er man også veldig avhengig av medspillerne. Hvis noen spiller meg fri for åpent mål og jeg bommer, kan ikke den som slår pasningen få gjort noe med det. Jeg følte at jeg spilte bra og skapte sjanser.

- Man tenker jo litt på det, men jeg visste at det måtte komme.

- Jeg har ventet på at du skulle få spille mer med Nash. Han er målscorer, du er playmaker. Hva tenker du om det?

- Man vil selvfølgelig spille med de beste spillerne. Han er en av de beste målscorerne i hele ligaen. Man føler seg veldig stolt over å spille i samme rekke. Vi har spilt sammen i det siste og det har gått veldig bra.

- Vi har skapt utrolig mange sjanser. Det har gått bra hittil. Men i Rangers endrer vi på rekkene hele tiden. Det kan gå fra dag til dag. Man må være forberedt på å spille med alle.

Sier Zuccarello.

Jeg ser på klokka. Overtid. Kampen skulle egentlig være over nå.

Et siste skudd:

- Hvor godt kjent er du i NY?

Zuccarello ler.

- Jeg vet hvor Times Square er ...

Vi tar hverandre i hånden. Jeg takker for intervjuet. Det samme gjør Zuccarello. Jeg spaserer tilbake til hotellet mitt for å skrive ut intervjuet, mens Mats stikker hjem for å hvile seg klar til å møte Washington Capitals i første runde av sluttspillet.

Igjen slår det meg at kollegaen min har helt rett:

Livet er herlig.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.