RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- De sa jeg var usportslig

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)
Sist oppdatert:
Derfor fikk en av Norges største idrettsstjerner kjeft etter et debattprogram.

THEATERCAFÉEN (Nettavisen):Han ligger lys våken i sengen. Musikken dundrer i underetasjen. «Jeg må sove!». Det er det eneste han klarer å tenke på. Men han får ikke sove. Han blir desperat. Den festglade ungdommen er i ferd med å ødelegge alt. OL på hjemmebane er bare noen dager unna, og Ådne Søndrål er utslitt.

Slik gikk det til at en av historiens beste, norske skøyteløpere ikke klarte å oppnå sin aller største drøm: å bli OL-mester på 1500-meter i Vikingskipet.

I stedet vant Johann Olav Koss gullet, og befestet attpåtil en ny verdensrekord. Selv endte Søndrål på den verst tenkelige plassen. Den forglemmelige, bitre fjerdeplassen. En sølvmedalje kan være gull verdt, men å bli nummer fire er null verdt.

I dag er han 41 år. Livet er fortsatt preget av høyt tempo, oppturer, nedturer, og store begivenheter, men når Nettavisen møter Søndrål, som har blitt en vellykket businessmann, på Theatercaféen i Oslo en iskald januardag, er han opplagt, fornøyd og reflektert.

I løpet av en lang samtale, som aldri kunne ha blitt lang nok, forteller han åpent om de søvnløse nettene, knyttet til både skøyter, skilsmisse og nesten-konkurs, om de mange oppturene, som tross alt kom, og om å få kjeft for å si noe som Petter Northug hylles for i dag.

- Jeg har fått som fortjent
- Jeg var i veldig, veldig bra form og vant alle de siste løpene før OL. Det så mildt sagt lyst ut. Da det var én uke igjen dro vi på samling på Gol og bodde på Pers Hotell. Mitt rom var rett over diskoteket. Det var mye bråk om natten, så jeg fikk ikke sove. Jeg ble liggende og tenke at «nå må jeg sove ellers blir jeg sliten». Det endte opp med at jeg lå hele uken og ikke fikk sove fordi jeg var så bekymret over at jeg ikke fikk sove. Jeg ble helt desperat.

Slik beskriver Søndrål den skjebnesvangre uken før OL på Lillehammer i 1994.

- Én uke før var jeg i helt sinnssykt bra form, så ble jeg litt mer sliten og litt slappere for hver dag vi nærmet oss løpene, og når OL startet, var jeg helt i søvne. Hele opplevelsen rundt OL på hjemmebane ble en stor nedtur, forteller han til Nettavisen.

To år før, i 1992, tok den norske kortdistansespesialisten olympisk sølv på 1500-meteren, kun slått av Koss. I Nagano i 1998 kom endelig gullmedaljen.

- I sum har jeg fått som fortjent. Det har bare kommet på litt andre tidspunkt enn det som føltes rettferdig der og da. I 92 tapte jeg gullet med fire hundredeler, og det syntes jeg var grusomt bittert, men den gangen hadde jeg egentlig veldig flaks, og fortjente ikke å bli nummer to hvis du ser på gjennomsnittet av det jeg hadde prestert før OL. I 94 var jeg alltid på pallen og fikk dårligere enn fortjent i OL. I 98 var det sånn passe fortjent at jeg vant gull, mens i 2002, da jeg vant absolutt alt før OL, fikk jeg bare med meg en bronsemedalje. Det handler om iherdighet, sier han.

Det må være karmaen som snakker. Lillehammer-lekene var de eneste olympiske lekene som endte opp uten medalje for Søndrål, men han virker ikke å være det minste bitter når han lar tankene vandre tilbake 27. februar 1994. Dagen han ble nummer fire. Eller som Petter Northug ville ha beskrevet det: dagen han ble ingenting.

- Det var selvfølgelig veldig skuffende der og da. Den store guttedrømmen var å vinne OL-gull, og det var min eneste sjanse til å gjøre det på hjemmebane. Men en del av prosessen er å klare å håndtere det jeg ikke klarte da. Det med å håndtere nervøsitet, å sove når du skal sove, og å prikke inn toppformen. Det var jeg ikke i stand til i 94, men hadde blitt flink til i 98. For meg ble det en opplevelse som jeg modnet på, og som jeg lærte mye av, sier hallingdølen, som er født på Notodden.

Det er likevel ikke OL-gullet i 98 han husker aller best fra karrieren, som brettet seg ut over hele 90-tallet.

- Det er løpene du går etter en tung periode med mange nedturer, hvor det virkelig snur, som sitter igjen som de personlige seierne, sier Søndrål, som i tillegg til OL-medaljene, gikk inn til fire VM-gull, seks VM-sølv, og hele 30 enkeltseiere i verdenscupen.

Les også: Koss og Søndrål sloss på trening

Prestere med hodet
Vi har begge kommet godt i gang med hver vår cæsarsalat nå. Hittil fremstår Søndrål som meget reflektert, jordnær og selvbehersket. Ikke typen som kaster utstyret mot nærmeste treffpunkt, brauter til journalistene og skaffer seg fiender i inn- så vel som utland.

Jeg påstår ikke at dette er beskrivelsen på Petter Northug, dog kanskje ikke langt ifra, men at Søndrål i sin aktive karriere var en upolitisk Northug-type, ante meg ikke.

- Jeg husker det var en debatt på et kveldsprogram under Lillehammer-OL, der jeg sa at det er likegyldig om du blir nummer 4 eller 44. Det var veldig upolitisk å si den gangen. De sa jeg var usportslig som mente at det kunne være det samme hvis det ikke var medalje. I dag er det helt greit at Northug sier det samme, sier han.

En annen likhet mellom den nåværende langrennskongen og det tidligere skøyteikonet, er at de slo gjennom i veldig ung alder. Søndrål kom som et lyn inn i nordmenns bevissthet da han 17 år gammel debuterte i verdenscupen.

- Jeg var veldig liten av vekst da jeg vokste opp, så det så ut som jeg var to år yngre enn min egen alder helt til jeg var 18 år. Derfor var jeg aldri noen barnestjerne. Jeg ble plutselig veldig god. Det skjedde over natten. Det føltes som om jeg bare hadde et lite steg igjen så ville jeg være best i verden de neste ti årene, mimrer han høyt.

Og det så ut som det skulle gå nettopp slik. 19 år gammel vant han for første gang et verdenscupløp.

Riktig så rosenrødt fortonet det seg imidlertid ikke.

- Jeg fikk det tungt. Jeg flyttet til Oslo og syntes det var kjipt. Så gikk det dårlig en periode og jeg gjorde mange feil. Jeg kunne vinne en helg og gå dårlig den neste. Det var veldig ustabilt, husker han.

Heldigvis skulle oppturene komme på løpende bånd. Fra 1996 til 2002 var han verdens klart beste 1000- og 1500-meterløper.

10. mars 2002 gikk han sine aller siste løp. Det endte med seier på 1500-meteren. At Søndral la opp, kom veldig overraskende for mange.

- Det var et bevisst valg å legge opp da jeg gjorde det. Jeg vant de siste løpene jeg gikk, og kunne sikkert ha gått fort noen år til, men jeg følte jeg var ferdig med en epoke. Jeg ønsket å vise at jeg kunne prestere med hodet også, ikke bare med beina.

«Han dumme skøyteløperen»
Og med det begynner det andre kapittelet. Historien om forretningsmannen Ådne Søndrål. Nedturene har vært vel så alvorlige, og oppturene vel så mange.

Da han 31 år gammel la skøytene på hylla, var han nesten ferdig med en utdannelse på Handelshøyskolen BI. Det hadde tatt elleve år, inkludert noen måneder på prestisjefylte Harvard University i Boston, USA. Så bar det ut i arbeidslivet. Den lekne isen var byttet ut med alvorlige møterom, og det heiende publikummet var nå kravstore kunder.

Han begynte først å jobbe med private equity, som var i vinden på den tiden. Så gikk han til meglerhuset First Securities, før han prøvde seg som hotelldirektør i to år. Etter hvert kom han inn i det som i dag heter Norwegian Outlet, og han begynte med eiendomsutvikling.

Mange, inkludert meg selv, trodde kanskje at navnet og medaljene brakte med seg mange fordeler i næringslivet, men Søndrål kan forsikre om at det ikke er tilfelle.

- Det kan nesten være mer en ulempe enn en fordel. Det er en døråpner, helt klart. Du kan ringe de fleste og de vil svare deg. Men det har en bakside. Hvis jeg skal låne 100 millioner for en kunde i banken, eller ta vare på sparepengene til noen, så tenker kanskje folk at de ikke vil stole på «han dumme skøyteløperen» med så mye penger. Det er en del fordommer. Når du først kommer inn døra må du kanskje bevise mer enn andre, forteller han.

Sammen med makker Trond Vegard Brattlie begynte han i 2007 å utvikle planene om å bygge et kjøpesenter i Vestby utenfor Oslo. Det skulle vise seg å bli en lang prosess, som sendte Søndrål millimeter unna konkurs.

Han gikk inn som investor med en pen formue på åtte millioner kroner, var gift med tidligere Miss Norway, og hadde to barn.

Så kom skattesmellen og et økonomisk helvete begynte. Han nærmet seg konkurs, mistet huset, og ble skilt fra kona, Hege Cathrin Baardsen, som bel kåret til Frøken Norge i 1991. I tillegg bestemte fylkesmannen at de ikke fikk bygge kjøpesenter på tomta de hadde kjøpt i Vestby, likevel.

- Det at jeg ble skilt var en stor baug for meg. Samtidig hadde vi en enorm eksponering, som kunne ha knekt nakken på oss. Jeg sov litt dårlig en periode, kan du si.

Søndrål tror toppidrettserfaringen hjalp ham gjennom den tøffe tiden.

- Du vet du må prestere hver eneste dag. Det er slitsomt, men gøy.

Heldigvis snudde flaksen, og seks år senere står Norwegian Outlet ferdigbygget. I fjor hadde selskapet en økning i omsetning på nesten 25 prosent. Søndrål har funnet kjærligheten på nytt, har blitt småbarnspappa igjen, og har flyttet inn i et fasjonabelt hus i Holmenkollen.

- Nå trives veldig godt. Jeg jobber kanskje for mye, da, sier den tidligere skøyteløperen, som ikke viser tegn til at det er noe han ønsker å endre på.

- Du savner det resten av livet
Selv om forretningslivet har behandlet Søndrål bra de siste årene, er han ikke i tvil om at han savner dagene på skøyteisen.

- Jeg tror alle som har drevet toppidrett savner det resten av livet. Det er den ultimate livsstilen. Du holder på med hobbyen og lidenskapen din, du får reise rundt i verden, og livet er preget av veldig sterke farger. Når du slutter blir det mer gråtoner og mer diffust. Mindre oppturer og mindre nedturer.

Søndrål vet hva han snakker om. Han har selv vært tett på utøvere som har slitt etter karrierepunktum.

- Jeg jobbet i et prosjekt i IOC, som gitt ut på å hjelpe utøvere etter idrettskarrieren. For mange blir lyset slått av og de blir veldig aleine.

For Søndrål ble løsningen å distansere seg fra den meritterte karrieren, som fra 2002 ikke lenger var nåtid, men fortid.

- Jeg savner det kanskje mindre enn mange andre fordi jeg er bevisst på å ikke dvele ved det som var. Jeg har valgt å gjøre noe som ikke er knyttet opp mot navnet mitt eller det jeg har gjort før. Det føles bra å stå på egne bein uten å drasse med seg det jeg har gjort før.

I dag er det jobben i næringslivet og familien som holder lyset påslått for Søndrål. I tillegg til ettåringen han har sammen med sin nåværende kjæreste, Tirill Klaveness, har han to barn, ett på 18 og ett på 14, fra sitt tidligere ekteskapet.

Den eldste av disse, Sander, er selv en ivrig skøyteløper, men Søndrål vil ikke legge føringer på sønnens fremtid.

- Jeg tror toppidrettslivet er et bra liv for dem det er riktig for, men det må komme innenfra. Jeg har aldri og vil aldri pushe på at barna mine skal bli toppidrettsutøvere. Velger de det livet, er det fint, men jeg har ingen ambisjoner på deres vegne, annet enn at de skal være lykkelige.

Lykken ser i alle fall ut til å gi sitt aller bredeste glis til Søndrål, som har blitt en mester på å stable seg på beina, enten det er i den bokstavelige betydningen på skøyteisen, eller mer metaforisk i næringslivet. Fra OL-fiasko til OL-gull, og fra nesten-konkurs til kjempesuksess.

Når kommer oppskriftsboka, Ådne Søndrål?

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere