RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det er noe jeg savner

Foto: Paul Weaver (Nettavisen)
Sist oppdatert:
Cecilia Brækhus om å trene i skjul, venninnen som ble skutt, MMA og drømmen om å bokse hjemme.

Fra utsiden ser Cecilia Brækhus' boksekarriere ut som en dans på roser. Jenta fra Sandviken i Bergen er ubeseiret og innehaver av tre forskjellige tittelbelter.

Neste helg legger hun alle beltene i potten når Ku'ulei Kupihea fra Hawaii er motstander i Helsingfors.

En ettermiddag i oktober har jeg og fotograf Paul Weaver gjort en avtale om å møte bokseprofilen på en kafé i Oslo.

- Det var på tide at dere intervjuet en jente, sier hun når jeg forteller om de foregående gjestene i Det Store Intervjuet (Intervjuet ble gjort før vi møtte Therese Johaug red.anm.).

Trente i skjul
Jeg står ansikt til ansikt med Norges tøffeste dame og lurer på hvor det hele startet. Reisen som tok den colombianskfødte jenta til Norge og veien fram til å bli en av verdens beste boksere.

Cecilia er som vi kjenner henne fra TV. Hun er positiv og smiler og ler, men bak det positive ytre blir jeg fort kjent med en svært målbevisst og fokusert toppidrettsutøver.

Vi setter oss ned, mens Cecilia forteller om de første årene av karrieren.

- Min mor og far likte ikke at jeg trente kampsport. Det skjønner jeg for så vidt. Jeg vet ikke hvor mange mødre som vil at datteren på 13-14 skal begynne på kickboksing. Det endte med at jeg begynte å trene i skjul.

- Og hvor lenge klarte du å holde det skjult?

- Vi trente tre ganger i uka, og jeg ble mer muskuløs og bedre trent, så de skjønte nok at det var noe som ikke stemte helt, forteller hun og ler.

- De ble selvfølgelig sinte med en gang fordi jeg hadde sneket meg ut, men jeg var ganske sta. De skjønte at dette var en kamp de ikke kom til å vinne.

Selvsikker som få
Det tok likevel ikke lang tid før hun fikk overbevist foreldrene om at hun ikke var del av et voldelig miljø.

- Jeg forklarte at det var et kjempebra miljø, at vi stortrivdes og hadde det veldig fint sammen. De dro for å hilse på trenerne og fikk se hva vi egentlig holdt på med. De ble overbevist.

Paul Weaver er høyt og lavt og tar bilder, mens Cecilia forteller om hva som fikk henne til å begynne med kickboksing.

- Jeg kjedet meg. Det var ikke noe mer enn det. Jeg kjedet livet av meg. Jeg kommer fra Sandviken utenfor Bergen og der er det ikke så mye å ta seg til. Da foreldrene mine så at det ikke hadde skjedd noen større skade og at det ikke hadde kommet noe negativt ut av dette, godtok de det. De så at det var positivt at jeg trente i stedet for å bruke ettermiddagene på mindre fornuftige ting.

- Når skjønte du at du faktisk kunne bli best?

- Den første gangen jeg prøvde det.

Vi ler.

Når latteren legger seg sitter jeg egentlig og venter på et litt mer utfyllende svar, men det kommer aldri. Hun mente det.

Adoptert fra Colombia
Cecilia ble født i Cartagena, Colombia i 1981. Som toåring ble hun adoptert av sine norske foreldre i Sandviken.

- Hvordan er forholdet ditt til Colombia i dag?

- Jeg har aldri vært tilbake der, og jeg har ikke noe spesielt forhold til landet i dag. Det har bare blitt sånn.

- Har du lyst å dra tilbake en gang?

- Mor og far har lurt på det. Jeg var heldig og trakk gulloddet, kom hit og fikk en fantastisk familie. De har gjort alt for meg, og jeg trenger ikke noe mer enn det.

- Møtte du noen gang på problemer i oppveksten fordi du var adoptert?

- Jeg ble banket på skolen hver dag.

I to tideler av et sekund tror jeg på det før latteren fyller rommet igjen.

- Nei, da. Jeg ble ikke det. Jeg var utrolig heldig. I Sandviken var det aldri noe tema. Alle kjente alle, og vi visste omtrent hvem alle var. Det er jo egentlig litt rart, med tanke på at det ikke var så mange mørkhudede der heller. Men jeg tror jeg aldri lagde noen case ut av det. Og det var ingen andre som gjorde det heller. Jeg var bare utrolig heldig når jeg tenker tilbake på det.

- Føler meg feminin
Da jeg var innom kafeen for å reservere bord for intervjuet dagen før, var det en østeuropeisk mann som jobbet på stedet. Han trodde ikke det fantes norske boksere. Da jeg forklarte at det var en kvinnelig bokser, lurte han på om hun så ut som en mann. Det måtte jeg bare avkrefte.

- Jeg føler meg ganske feminin. Jeg tror ikke du trenger å skille mellom det å holde på med boksing og det å være feminin. Hvis du er jente, maskulin og holder på med boksing er det helt greit. Men hvis du i utgangspunktet føler deg som en kvinne og er feminin så trenger du ikke å forandre deg bare for at du holder på med boksing.

Tidligere har Cecilia vært i Uganda for å fortelle om sine erfaringer med å være kvinne i et mannsdominert miljø. Hun var der for å inspirere, men endte opp med å bli inspirert.

- Jeg skulle reise ned dit for å inspirere de, så ble det helt omvendt. Det de kvinnene har vært gjennom og likevel kommet seg opp og fram er noe av det råeste jeg har sett. Det var helt fantastisk. Jeg dro derfra og var helt overveldet.

Det lyser av øynene til «The First Lady» når hun snakker om opplevelsen i Uganda. Hun legger ikke skjul på at hun henter mye inspirasjon fra folk som ofrer mye for å komme opp og fram.

- Sterke mennesker som jobber hardt for å oppnå målene sine er forbilder for meg. Det kan være en artikkel jeg leser, det kan være hvem som helst eller hva som helst. Folk som jobber hardt og står på for å nå målene sine er veldig inspirerende.

Tøft første møte med Tyskland
Kallenavnet «The First Lady» har hun fått fordi hun er første og eneste kvinne i stallen til Team Sauerland. Cecilia innrømmer at det var en del språkproblemer og kulturkræsj i starten, etter at hun flyttet til Berlin og begynte å trene med det tyske profflaget.

Hun setter isteen til side og forteller mer enn gjerne en historie fra sitt første møte med sin trener Ulli Wegner.

- I Tyskland er det veldig strengt og du sier «Herr» til treneren. Min trener heter Ulli Wegner, så jeg må kalle ham «Herr Wegner». Det gjør du ikke i Norge. Der var det mer «Ey, Max» (Max Mankowitz var Cecilias trener i Oslo Bokseklubb red.anm.) Så da jeg kom på gymmet for første gang kom en av guttene og visket til meg «Du må hilse på den nye treneren din». Jeg spurte ham hva han heter. Det var så mye som skjedde, så jeg husket ikke. Han svarte «Ulli heter han. Du må rope Uli.» Så jeg ropte «Ulli, Ulli, Ulli!» Og det er utrolig respektløst. Det er veldig galt å gjøre. Jeg så ansiktet hans og skjønte med en gang at jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle gjort. Guttene holdt på å le seg i hjel og treneren skjønte selvfølgelig koblingen.

- Du gjør ikke det igjen?

- Det er siste gang jeg kaller treneren min for Ulli, sier hun og ler.

Flyr ikke på en rosa sky
Det er vanskelig å mislike Cecilia Brækhus. 30-åringen er en perfekt ambassadør når boksesporten går en ny runde for å bli legalisert i Norge. Den blide jenta fra Sandviken smiler stort sett hver gang hun er i norske aviser eller på norske TV-skjermer. Er hun så glad hele tiden eller skjuler det seg en mer alvorlig Brækhus bak mediemasken?

- Jeg valgt å være positiv i media. Folk skal vite at det er ikke bare sånn at jeg flyr på en rosa sky. Det har vært noen skikkelige kamper bak kulissene, men jeg synes ikke det er noe vits i å vise fram det. Det er personlig for meg. Når det skjer så mye positivt, så er det bedre å trekke fram det.

- Hvordan er forholdet ditt til norsk presse?

- Jeg har et veldig positivt forhold til norsk presse. Selvfølgelig, det er alltid et par småting, men det har vært fantastisk positivt alt i alt. Jeg tror pressen synes det var gøy med noe nytt.

Ble du ikke møtt av fordommer i starten av karrieren?

- I begynnelsen var det selvfølgelig mye negative kommentarer og virkelig latterlige ting som ble sagt.

- Som for eksempel?

- Blant annet at det ikke var en idrett og at kvinner ikke kan bokse. Kommentarene var på et veldig lavt nivå, men som jeg sier; nå har vinden snudd og det er bare positivt over hele fjøla.

Venninnen ble skutt
Men alt har ikke bare vært positivt de siste månedene. I april ble boksekollegaen og venninnen Rola El-Halabi skutt av sin manager og stefar før en kamp i Karlshorst.

Stefaren hadde fått beskjed om at han ikke lenger var ønsket som manager av den libanesiske jenta. Før El-Halabi skulle gjøre sin entré i ringen kom stefaren inn i garderoben, tvang alle til å forlate rommet, før han skjøt stedatteren i hånden, begge føttene og kneet.

Da Cecilia var gjest hos Senkveld noen dager senere brast hun i gråt og måtte forlate studio i 20 minutter da hun ble spurt om hendelsen.

- Det var en veldig hektisk periode. Den episoden kom oppå toppen av ganske mye annet. Så det var kanskje bare en reaksjon på litt mye stress, sier Cecilia om Senkveld-episoden.

Venninnen som ble skutt er nå på bedringens vei.

- Det går bedre. Det er et par fingre hun ikke har bevegelse i, men hun er absolutt forberedt på å komme tilbake til boksingen.

Vurderer MMA
Cecilia skal også snart tilbake i ringen. 3. desember møter hun Ku'ulei Kupihea i Helsingfors. En etterlengtet kamp for Cecilia som har fått flere av sine siste kamper utsatt og avlyst.

- Ja, det har vært veldig ekstremt denne høsten. Først skulle jeg møte Holly Holm, men de trakk de. Så fikk jeg beskjed om at forhandlingene med Noni Tenge (tittelholder i IBF - det ene beltet Cecilia mangler) gikk bra, men de trakk seg også. Vi hadde vi et par andre navn på blokka, men jeg regner med det blir hun fra Hawaii nå.

Holly Holm er en motstander Cecilia meget gjerne kunne tenke seg å møte. Amerikaneren er den eneste i Weltervekt-divisjonen som er ranket foran den norske boksemesteren. Det siste året har Holm gått flere kamper i Mixed Martial Arts (MMA), og Brækhus har tidligere uttalt at hvis det må til for å møte Holm, så vurderer hun å gjøre det samme.

- Mente du at du vil gå MMA-kamper?

Hun smiler lurt.

- Jeg sier jævlig mye da, men jeg må først og fremst si at ingenting er uaktuelt. Det er hvert fall en ting jeg vet etter et par år i denne businessen, og det er at alt er åpent. Akkurat nå er boksingen hovedfokus, og jeg blir ikke akkurat yngre med tiden heller, så å begynne med MMA nå ... Jeg vet ikke helt. Det hadde vært gøy å prøvd det en gang, absolutt.

- James Toney begynte med MMA som 42-åring ...

- Ja, det er ikke akkurat noe jeg tar etter for å si det sånn. Men hvis jeg prøver det en gang, og jeg er et supertalent så ... hvem vet? Hvis jeg føler at jeg må begynne helt fra starten, så er nok tiden ute for meg.

- Har du noen erfaring med grappling, som du kan ta med i en eventuell MMA-karriere?

- Nei, jeg har jo boksingen også har jeg sparkene fra kickboksingen. Grappling vet jeg ikke hva er en gang, sier hun ærlig og bryter ut i latter.

- Kan like godt gi bort beltene
At Brækhus og Holm møtes i bokseringen virker langt mer sannsynlig. Cecilia er sikker på at kampen vil finne sted en gang i framtiden.

- Ja, selvfølgelig. Det går ikke an å unngå noe sånt som det. De to beste i en vektklasse må møtes til syvende og sist.

- Hva er grunnen til at dere ikke har møttes?

- Først og fremst at hun vil ha kampen på hjemmebane i Albuquerque. Der har det vært et par tvilsomme dommeravgjørelser tidligere, så det er helt uaktuelt for oss å reise dit. Jeg kan godt gå kamp i USA, men vi drar ikke til hennes hjemby. Da kan jeg like godt sende beltene mine til henne i posten. Det beste og mest nøytrale ville vært å gjøre det i Tyskland eller Danmark.

- Hvis du slår Kupihea, Holm, Jessica Balogun, Noni Tenge og tar det siste beltet, er det noe igjen å motivere seg til da?

- Det må vi ta der og da. Det er helt umulig for meg å svare på nå. Akkurat nå er alt bra og jeg elsker å bokse. Det blir bare bedre og bedre for hver trening, så jeg har definitivt et par år igjen. Det er morsomt å holde på med fremdeles og alt rundt er på plass. Jeg er på topp og er i en situasjon jeg drømte om å havne i da jeg var 14 år gammel.

Vil bokse i Norge
Cecilias kamp mot Kupihea i Helsingfors er ikke 30-åringens første i den finske hovedstaden. Hun husker fortsatt stemningen i hallen da Amy Yuratovac ble beseiret i 2009.

- Det er helt sinnssyk stemning der. 10.000 mennesker tror jeg det er plass til.

- Bare synd du ikke kan gjøre det her, skyter fotograf Weaver inn.

Det er ikke vanskelig å se at hun har et sterkt ønske om å bokse på hjemmebane. Hun blir begeistret når hun forteller om en mulig kamp i Norge i fremtiden.

- Ja, det hadde vært enda villere. Å kunne bokse på hjemmebane er noe jeg savner. Det er sårt å ikke kunne bokse foran sine. Det er noe helt annet enn å bokse utenlands på noen andre sitt undercard. Uansett hvor godt du blir mottatt, så er det ikke dine.

- Tror du at du noen gang kommer til å få gå en kamp i Norge?

- Jeg har sluttet å håpe at ting skal skje. Jeg velger heller å bli positivt overrasket hvis det skjer. Lovforslaget har vært oppe en del ganger tidligere, og jeg bruker ikke så mye tid på å tenke på det. Da blir jeg bare skuffet når det ikke går gjennom, men hvis det skjer er det helt fantastisk.

- Hvordan er det å drive med en sport som er ulovlig i ditt eget land?

- Det er bare noe jeg forholder meg til og ikke noe jeg tenker på lenger. Sånn er det bare. Jeg flyttet til Tyskland og der er boksing stort. Jeg blir godt mottatt i Norge og. Det er noe som har skjedd det siste året, og folk kommer bort til meg på gata og sender meldinger. Når jeg er i Norge er kalenderen ganske full av møter med media og andre henvendelser. Akkurat nå er det en veldig positiv bølge.

- Er bare å slå og slå
Ser man på Cecilias kamper er det en vesentlig forskjell fra den Cecilia som sitter ovenfor meg på den andre siden av bordet. Det store smilet er borte og byttet ut med et innbitt, konsentrert og fokusert ansikt.

En fighters ansikt.

- Hvordan forbereder du deg mentalt til en kamp?

- Jeg er bare veldig konsentrert.

- Hvor godt følger du game planen du legger?

- Jeg har alltid en game plan. Hvis ikke den fungerer, er det bare å slå og slå til du ikke orker mer, sier hun og ler.

- Vi har selvfølgelig alltid en plan, men det er jo aldri det samme som å se en bokser på video. Jeg har alltid en slags idé om hvilket mønster bokseren har og hva den gjør. Når jeg går inn i ringen tar det meg 30 sekunder, så vet jeg hvordan motstanderen oppfører seg. Så må jeg prøve å forholde meg til det.

Gribber i boksing
Cecilia har sikret seg tre tittelbelter og er ranket som en av verdens beste kvinnelige boksere. Det er mange høydepunkter å se tilbake på, men å velge ut ett blir for vanskelig.

- Nei, jeg kan ikke si ett. Det er helt umulig. Jeg husker fremdeles hvor stort det var da jeg vant klubbmesterskapet i Bergen Kickboksingklubb som 16-åring. Senere ble jeg europamester, og det var helt vanvittig stort. Så ble jeg verdensmester og så europamester på hjemmebane som amatør. Jeg ble også verdensmester foran tre millioner TV-seere i Tyskland. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde da jeg ble klubbmester i Bergen.

Boksesporten har fått et noe frynsete rykte med tiden og det virker som det alltid er noen som lurer i kulissene for å tjene penger på utøvernes suksess.

- Har du noen gang følt at noen var ute etter å utnytte din suksess?

- Selvfølgelig. Nå er det bare morsomt og underholdende for meg. Jeg var så oppegående at jeg hadde jeg to advokater og en fra et firma i Trondheim som hjalp meg da jeg reiste til Tyskland. De hjalp meg sånn at jeg ikke ble helt rundlurt, som det heter på fint, sier hun.

Hun er imidlertid trygg på at Sauerland Events er et trygt selskap å være under.

- Man hører mange historier i boksing, men Sauerland Events er ryddig og riktig. Dette gjelder ikke bare boksing. Der det er muligheter til å tjene penger finner du alltid noen som prøver seg. Jeg har gjort mine feil og lært av de, men heldigvis var det så små feil at det ikke var karriereødeleggende. Det var rett og slett bare en nyttig erfaring.

I Sauerland Events er Cecilia den eneste jenta. Hun trives godt, men innrømmer at hun ikke hadde klart seg uten gode venninner i den tyske hovedstaden.

- Det må jeg ha, ellers blir jeg tullete i hodet. Vi kan reise på treningssamling og da snakker jeg bare med gutter i en måned. Da må jeg ut på kafé og shoppe med jentene når jeg kommer tilbake. Det kan bli litt mye testosteron på treningssamlingene. Det er begrenset hvor mye jeg kan snakke om Playstation, damer og biler.

Vi går ut for å ta flere bilder, mens Cecilia legger ut om kulturforskjellene i gymmet til Team Sauerland.

Hun forteller om en treningskompis som har et helt annet kvinnesyn enn det vi nordmenn er vant til.

- Det er nesten så vi har røket i tottene på hverandre, forteller hun.

Da er det kanskje ikke så rart at hun trenger litt avkobling fra det testosteronfylte Sauerlandgymmet.

Våre veier skilles og Cecilia drar til en ny avtale. Promotering er tross alt halve jobben til en bokser.

- Snakker jeg ikke med dere, så er det ingen som ser kampene mine heller.

Cecilia Brækhus var den første kvinnen som ble nevnt da Nettavisen plukket ut intervjuobjekter til det store intervjuet.

Det er nok en grunn til at hun kalles «The first lady».

PS: Her kan du lese de åtte første utgavene av «Det store intervjuet»:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere