RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det er sikkert en jævlig jul for mange

Foto: Harald Fjelddalen (Mediehuset Nettavisen)
Sist oppdatert:
Norges største internasjonale, kvinnelige idrettsstjerne setter sin egen suksess i perspektiv, og røper når karrieren er slutt.

BOGSTAD (Nettavisen): Få steder er så stille som norske golfklubber i slutten av adventstiden. Ved Norges eldste, Oslo Golfklubb, ligger fairwayer og greener under et syltynt lag med jomfruelig hvit snø. I restauranten er det helt tomt. Rett og slett kaldt.

Det er likevel her Norges internasjonalt mest omtalte idrettsutøver ønsker å møte Nettavisen for et intervju tre dager før dagen.

Suzann Pettersen (30), som nærmest er vokst opp på de 18 hullene ved Bogstadvannet, har hatt et objektivt sett strålende år. Hun har vunnet tre store turneringer, trygget plassen som nummer to på verdensrankingen og ledet Europa til seier over USA i den kanskje mest prestisjetunge av alle golfturneringer for kvinner, Solheim Cup.

Til tross for den fabelaktige suksessen på banen, har Pettersens år vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane.

Den 22. juli spilte Suzann Pettersen andre runde av Evian Masters i Frankrike, turneringen som fra 2013 blir kvinnenes femte majorturnering. Etter en solid runde som sendte henne langt oppover resultatlistene, gikk hun som vanlig til rangen for å «slå av seg».

- Jeg hadde egentlig spilt ganske bra. Kevin (venn, og nå manager, red. anm.) var der med kona si, og mamma og pappa var der. De satt i den lille hagen, og da jeg kom tilbake så det ut som om hele verden hadde rast sammen. Jeg trodde faktisk det var noen i nær familie som var gått bort. Det så sånn ut.

- Da fikk jeg beskjeden. Det var uvirkelig der og da. Men kanskje var det mer uvirkelig da jeg våknet lørdag morgen, og leste at 92 var døde, eller hva det stod på nettet da. Da satt jeg med en klump i halsen, sier Suzann, og virker ikke å være helt uberørt nå, selv i kjente og kjære omgivelser på Bogstad fem måneder senere.

- En veldig tom følelse
Formiddagen 23. juli skulle 30-åringen egentlig forberede seg til runde tre. Det ble ikke lett.

- Det var helt fjernt for meg. Da var golf plutselig helt meningsløst. Du føler deg helt hjelpeløs. Det er ikke så mye man kan gjøre. Jeg tenkte at hvis jeg kan spille, kan jeg kanskje glede noen ved å ta bort tankene fra det vonde ved at de kan følge meg. Det var den eneste trøsten jeg hadde, forteller Suzann.

Med svart sørgebind slo hun derfor ut på vakre, franske gressplener i strålende sommervær. Samtidig var tankene et helt annet sted. Det ble definitivt en annerledes golfrunde for verdenstoeren.

- Det var veldig rart. Skal man liksom bli hissig fordi man slår et dårlig golfslag, mens noen hjemme sitter og ikke vet hvor sine kjære er eller om de er i live? Det var en veldig tom følelse, sier hun.

Suzann spilte ferdig turneringen, og klarte utrolig nok å få til to gode runder lørdag og søndag. Det endte med en delt sjetteplass. Uten at det betydde døyten for henne der og da.

- Da jeg først fikk kommet meg hjem et par uker etterpå og fikk dratt ned til Domkirken og sett det blomsterhavet og alt det flotte nordmenn hadde gjort, og måten man stod sammen på, ble jeg veldig stolt. Samtidig fikk jeg den alvorlige følelsen av hva som hadde skjedd på nært hold.

Bare to uker etter 22. juli vant Suzann Pettersen sin andre turnering for året, Irish på Killeen Castle i Irland.

- Da jeg først vant, var det ... jeg vet ikke ... man blir litt mer «easy going» med det man driver med. Betyr det egentlig så mye? Det setter ting i perspektiv. Det er synd at noe så alvorlig skal skje for at du skal klare å glede deg over det du gjør, stort og smått, hver dag. Jeg tror alle nordmenn kom sterkere ut av det – sammen.

Selv gleder Suzann seg veldig til en jul hjemme med familien, med mor, far, brødre og tre tantebarn. Men hun forstår at denne julen blir veldig vanskelig for veldig mange. Det mener hun er noe alle nordmenn bør ta innover seg nå i julen – at hos ufattelig mange norske familier er det en stol rundt bordet som står tom på julaften.

- Det er sikkert en helt jævlig jul for alle de pårørende og etterlatte som sitter igjen. Jeg føler at de fortjener våre tanker også i denne tiden her, sier Suzann.

- Et grusomt år
Selv om Suzann Pettersen ikke mistet noen av sine egne venner eller familie på Utøya eller i Regjeringskvartalet, har hun likevel fått kjenne på hvor vondt er å miste noen man er glad i i løpet av året. Annan Forbes Hennie (29), som døde i en fallskjermulykke i Vestfold i august, var en god venn av familien Pettersen.

- Det har vært et grusomt år, egentlig, for familiens del og Norges del. Det er mye som har skjedd. Man må bare prise seg over det man har, og være glad for de man har rundt seg. Man må uttrykke det oftere, føler jeg, at man er glad i de man har, og være takknemlig for den tiden man får, lyder oppfordringen fra Suzann.

Og Suzann er takknemlig for at det yrket hun har, er hennes lidenskap, og for at suksessen gjør det mulig å spille golf på heltid. I løpet av 2011 har Suzann Pettersen spilt inn 1,3 millioner dollar i USA og 142.000 euro i Europa. I norske kroner blir dette totalt 8,8 millioner.

Pengene er kanskje det hun liker minst å snakke om, men vi lokker henne utpå likevel.

- I golf blir nesten alle statistikker målt i innspilte penger. Det er noe vi konfronteres med hele tiden. Jeg synes det blir veldig slitsomt. Pengene er ikke det viktigste. Følelser, egne mål og drømmer er vel så viktig for min del, sier Suzann, som ikke forsøker seg på aksjer og eiendomsinvesteringer, slik for eksempel en del fotballspillere gjør.

- Jeg er fortsatt ung og er vel egentlig konservativ som jenter flest. Jeg liker egentlig å ha penger under puta, smiler hun.

Tidligere har Suzann Pettersen fått kritikk, spesielt fra norske medier, for å ikke gi nok av seg selv på banen. Ikke flørte nok med publikum. Ikke smile nok. Nordmenn som har sett henne i femsekunders glimt på Sportsrevyen ser en dypt konsentrert idrettsutøver, ikke en håndballjente som jubler hemningsløst over VM-gull. Noen har ment at hun ikke byr nok på seg selv. At hun er sjarmløs og mutt.

Det er litt som å kritisere Ole Einar Bjørndalen for å være snørrete.

En av Suzanns styrker som golfspiller er nemlig å kunne legge alt annet til side, og fokusere på de oppgavene hun har mens hun er på banen. Hun bruker ikke alltid energi og konsentrasjon på de aller største gledesutbruddene underveis, like lite som Bjørndalen bruker tid på å pusse nesa.

Som toppidrettsutøver virker hun å være like seriøs som nevnte Bjørndalen. Kanskje med det unntaket at hun faktisk tillater seg å feire jul med familien hvert år.

Ingenting Suzann Pettersen gjør, virker å være tilfeldig. Slagplanen for sesongen 2012 er selvsagt lagt opp for lengst. Og i januar, når turneringsplanen er tom, er fokuset på terping, terping og atter terping.

- I den perioden som kommer nå, er jeg på banen fra ti til seks. Det er mange elementer i golf, så du må hele tiden sørge for at man får lagt grunnlaget på alle områdene. Av og til føler jeg at det ikke er nok dagslys. Jeg elsker å trene. For meg er det ikke om å gjøre å telle antall timer, det viktigste er at kvaliteten er god nok, sier Suzann.

I tillegg til selve golftreningen er 30-åringen en av de golfspillerne som tilbringer mest tid på ren, fysisk trening.

- I den perioden jeg går inn i nå, blir det 14 til 20 timer i uka. Det er i off season. Da har jeg tid til å gjøre det. Det er det samme som med å terpe teknikk; man bygger opp kroppen for det som kommer. Så er det snakk om å vedlikeholde under sesongen. I visse perioder prøver jeg å legge inn mer tid og trene hardere, mens i andre uker må man slippe opp for å ha mer å gi på banen, sier Suzann.

Sliter med å sette seg på do
Hun plages imidlertid av en ganske stor begrensning i det fysiske arbeidet. Suzann Pettersen (30) har knærne til en ganske skrøpelig pensjonist.

- Det plager meg i hverdagslivet, men ikke å golfbanen, forteller hun, og illustrerer hvor ille det er med et par eksempler.

- Det er vanskelig å sette meg ned på dosetet, for eksempel. Jeg kommer ikke ned. Og når jeg skal reise meg opp fra denne stolen, bli det et helvete. Men jeg er blitt vant til det. Er du vant til å ha vondt i hodet, er du vant til å ha vondt i hodet. Jeg er vant til at knærne skurrer, sier hun.

Hun har vurdert å operere, men har slått det fra seg. Det vil gå for mye utover karrieren.

- Pappa er veldig for operasjon. Men etter mange konsultasjoner og diskusjoner med eksperter, har vi bestemt oss for å legge den ballen død, i alle fall så lenge jeg spiller aktivt. Jeg ønsker ikke å risikere å være borte fra sporten i tre til fem måneder, sier pasienten.

- Det er om å gjøre å kjenne sin egen kropp og å vite hva den tåler og ikke tåler, sier Suzann, og lar det skinne gjennom at dette har hun kontroll på.

En ting som Suzann likevel erkjenner at det er vanskelig å ha kontroll på i golf, er det å spisse formen. Til tross for seier i tre turneringer, klarte hun ikke å få ting til å stemme i de fire viktigste turneringene i år – de fire majorene. Det gjør at Suzann likevel ikke er helt fornøyd med sesongen.

- Det er veldig vanskelig å prikke inn toppformen i golf, i motsetning til i langrenn der du faktisk fysisk kan måle verdier i kroppen. I golf kan du føle at du har gjort en fantastisk jobb, men ikke nødvendigvis levere. Det er en stor utfordring i golf, føler jeg.

Drømmen er OL-gull
Men ser Suzann Pettersen en utfordring, prøver hun selvsagt å gjøre noe med den.

- Vi har diskutert litt og prøver å bruke Olympiatoppen som sparringpartner, og kanskje bruke visse turneringer til, ja, kall det trening. Turneringer hvor man kanskje prøver å bruke strategier som du vet skal komme to uker senere, sier Suzann.

At Olympiatoppen hjelper det norske golfesset, minner oss om at golf fra 2016 faktisk er en olympisk idrett.

Det kan bli et veldig stort høydepunkt for Suzann Pettersen, og er et av to hovedmål i resten av karrieren. Det andre er å endelig komme seg på toppen av verdensrankingen.

- For min del var jo OL noe man bare måtte glemme når man valgte golf. Men nå har den drømmen dukket opp igjen. Jeg har mange venner og bekjente som har deltatt i OL selv. De sier at å konkurrere er én ting, men så har du hele stemningen og oppbyggingen. Det er mange elementer som vil være veldig morsomt å få oppleve, erkjenner Suzann.

- Hvis jeg sitter som 70-åring å skal se tilbake på karrieren, så tror jeg at om jeg har klart å oppnå å bli verdens beste og i tillegg har vunnet et individuelt OL-gull, så kan jeg lene meg godt tilbake å si at jeg oppnådde det jeg ønsket.

Veien til det målet går gjennom fokusert arbeid og struktur i livet generelt og trening spesielt. Suzann forteller at hun har et bevisst forhold til hvordan hun lader opp til enkelte turneringer.

- Når du vet du skal inn i British Open så prøver du å spille mest mulig på den type baner, for de er veldig annerledes enn banene vi vanligvis spiller på. Og da bruker man jo også en del andre typer slag. Jo mer du klarer å implementere det, jo tryggere er du når uken kommer.

- Alle baner er forskjellige, så man prøver å forberede seg så godt det lar seg gjøre. Om det er veldig ondulerte greener (med mye høydeforskjeller red.anm.), så putter man mye på greener med mye onduleringer, så man blir vant til fart og tankegang. Ved noen turneringer kommer du tilbake til samme bane, og du vet hva som forventes av deg og kreves. Ved andre turneringer, som US Open og Biritsh Open, er det rotasjon i baner. Ofte må jeg dra å spille US Open-banen en tid i forveien for å få oversikt. Så kan jeg dra hjem, se på notatene og legge opp treningen deretter. Når du kommer på et visst nivå er det ganske mye struktur og strategi som ligger bak all treningen, sier Suzann.

Må stille opp over alt
All treningen, det nitide arbeidet og den nesten syke vinnerskallen har gitt suksess. Ikke bare er Suzann Pettersen en ensom fyrlykt i norsk golf, hun er også et flaggskip for internasjonal kvinnegolf generelt og europeisk kvinnegolf spesielt.

Overalt hvor hun stiller opp er det norske Suzann arrangører og presse helst vil ha i intervjurommet og på fotoseansene før turneringene. Hun pryder promoplakatene på nesten alle turneringer hun er med i, og er ekstremt populær både blant fans og presse.

Ingen steder viste hun det bedre under Solheim Cup, der Europa, overraskende for mange, satte USA på plass med 15-13. Solheim Cup er den ene turneringen annethvert år der verdens fremste golfkvinner får lov å spille på lag, får lov å kjenne på lagfølelse, får lov å kjenne på presset om at man ikke bare svikter seg selv om det skulle gå skeis. Men også kjenne på tryggheten det er å ha noen som kan redde dagen, selv om du selv skulle feile.

Seieren i Solheim Cup, på Killeen Castle, der Suzann også vant Irish Open, er det soleklare høydepunktet i 2011.

- Å vinne som et lag på hjemmebane, det tar kaka. Dette er sjette gang jeg spilte. Første gang visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Nå er det sånn at jeg vet at det kreves så sinnssykt mye energi av deg når selve uken kommer, at i ukene før Solheim var jeg utrolig rolig. Alle de yngre var liksom superhypa, og gikk og tenkte «nå er det Solheim!» Jeg var litt mer «ja, det er sikkert kult, det». Jeg prøvde å dempe mine egne forventninger til hvordan uken skulle bli, men når først uken kommer blir jeg som et barn i en lekebutikk.

Iveren har nå tatt over hos Suzann.

- Det er ikke bare spillet på banen. Det er bussturen til og fra, middagen og alt som skjer innad i laget. Det er mange morsomme historier. Det blir en egen stemning mellom spillerne, det er noe man har opplevd sammen. Man knytter vennskap for livet. Jeg må si at de største høydepunktene på golfbanen kommer i de situasjonene, sier hun.

Som 30-åring er Suzann Pettersen allerede veteran i Solheim-sammenheng. Det har gjort at hun har fått litt ekstra ansvar i laget.

- Det var veldig mange som prøvde å dra meg inn til å være en foregangsfigur i laget. De ville at jeg skulle holde taler nesten hver dag, forteller hun.

Det ansvaret tok hun elegant. Den siste spilledagen så det ut til å gå USAs vei da spillerne ble skysset ut igjen på banen etter et avbrudd i spillet på grunn av regn. Da ble Suzann kjørt ut sammen med de unge rookiene Azahara Munoz fra Spania og svenske Caroline Hedwall.

- Det var spesielt morsomt med hun spanske som var en av oss tre. Hele uken ba hun oss om å gi henne en peptalk. Og siste dagen sa hun hver gang jeg møtte henne: «Jeg klarer ikke. Det eneste jeg gjør er å stå og se på den jævla resultattavla og begynne å legge sammen og regne.» «Ta bind for øya eller se en annen retning, da, om du ser den jævla tavla», sa jeg, erindrer Suzann.

Jubel uten sidestykke
Om det var den norske enerens ledelse eller ikke vites ikke, men faktum er uansett at både Suzann, Munoz og Hedwall snudde sine kamper på de siste tre hullene etter å ha ligget under, noe som bikket seieren i europeisk favør.

- Det var morsomt at det var vi tre som ble avgjørende for at vi klarte å snu det, sier Tutta.

Da seieren var i boks, slapp Suzann Pettersen ut jubelbrøl og en feiring som savner sidestykke i golfhistorien.

Bildene av den norske jenta viser med all tydelighet hvor mye seieren betydde. Men Suzann Pettersen er likevel klar over at det er noe som betyr mer, og hun trenger egentlig ikke nasjonale eller personlige tragedier for å minne henne på det.

Golfen tar nesten all Suzann Pettersens tid og energi. Det er hennes store lidenskap, og et yrke hun priser seg lykkelig over å ha. Likevel vet hun at det før eller siden, og kanskje plutselig, sier stopp.

Suzann Pettersen er nemlig tydelig på at hun en dag ønsker seg mann og barn. I det øyeblikket hun blir mor, er golfkarrieren ugjenkallelig over.

- Den dagen det skjer, er ikke golfen prioritert lenger. Det kan jeg nesten si helt sikkert: Når den tiden kommer, er jeg ferdig med golfen. Hvis golfen ikke lenger er førsteprioritet, føler jeg at det ikke er riktig å holde på. Men den tid, den glede.

Derfor en liten oppfordring til gutta: Ligg unna Suzann Pettersen en god stund til. Norsk golf trenger henne på topp i enda mange år.

Suzann selv har, heldigvis, ikke hastverk. Og heller ikke så mye tid til overs til familieplanlegging.

- Treffer man den riktige, skal man nok få det til å funke. Men hittil har jeg ikke gjort det, og da er det ingen stor prioritet for meg. Man sier jo at jo eldre man blir, jo fortere går det når man først treffer noen, så det er ingen stor bekymring. Klart, man er jo litt på utkikk, men ikke noe mer.

- Men jeg elsker jo barn, og er veldig glad i å være rundt barn. Jeg ser jo vennene mine som er like gamle, de ligger et par hakk foran meg. Jeg blir nok den tanta som kommer med bleier og barnevogner når alle andre er ferdig med den delen, ler tante Pettersen.

Tantetilværelsen har ført til at jula også betyr enda mer enn tidligere.

- Vi har gått fra å være en ganske stor familie, så er det blitt mindre med årene fordi folk sprer seg og gifter seg. Men i år er vi stinn brakke på førstedag, med store og små. Det blir fantastisk hyggelig.

- Jeg er tante til tre, så julen har fått en litt annen dimensjon etter at det kom småbarn inn i familien.

- Jeg har faktisk blitt tilsagt at jeg må være nisse. Vi får se, ler Suzann.

Hjemme hos familien Pettersen er det imidlertid en veldig mager jul.

- Det er ingen av oss barna som er så veldig glad i julemat. Vi kan godt spise ribbe én dag, men da er det nok. Vi spiser lutefisk på julaften og så har vi fersk torsk på førstedag.

Pinnekjøtt står likevel på programmet.

- Bare for å få litt stemning, så skal jeg lage pinnekjøtt i dag.

- Skal du lage?

- Jeg skal lage, kommer det selvsikkert fra Suzann.

- Har du husket å vanne ut kjøttet da?

Her bryter Suzann ut i dagens høyeste latter, og ser litt beskjemmet bort på manager Kevin Skabo, som sitter og jobber ved nabobordet.

- Den har ligget i vann over natta i hvert fall. Jeg var egentlig keen på å ha det i går, men så kjøpte jeg det i går, og fant ut at det går jo ikke, for jeg må jo vanne ut kjøttet. Men ja, det ligger i vann. Nå.

Her kan du lese tidligere utgaver av «Det store intervjuet»:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere